"Om Nasjonalgalleriet.." - Thomas (Willoch)
Nasjonalgalleriet er etter hvert blitt svært godt kjent fra massemedia, og kjent fra intense diskusjoner, entusiastiske medieinnlegg med håp om forandringer, uttrykk for depresjoner, opphetet debatt og interne stridigheter og mediestyr. - Det er slik det opptrer i massemedier i mange ti-år. -- Men historien går langt tilbake.
Stortinget bestemte at det skulle opprettes et norsk sentralmuseum for billedkunst i 1836. Dette var naturligvis en del av nasjonsbyggingen etter 1814 hvor man var opptatt av å manifestere det selvstendige norske. Noen passende bygning eksisterte ikke, men en del malerier av norske kunstnere hadde man. Man fikk låne noen værelser i 3. etasje på Slottet til å vise norsk kunst – og publikum kunne komme dit når kongen var i Stockholm. Slik var det i mange år.
Christiania Sparebank så 2000 daler til et skulpturmuseum, og det ble bygget på Tullinløkken i 1882. Dette var et begrenset museum, og man ville naturligvis også ha et museum for maleri. Det fikk man da det ble bygget til en nordfløy til skulpturmuseet og senere en sydfløy, slik at bygningen ble seende ut slik vi kjenner den i dag. En stolt og verdig galleribygning. -- Programmessig ble det stadig kjøpt inn kunst, og bygningen ble etter hvert alt for liten. Det sies at bare 10 % av samlingene kunne stilles ut. Og planer om utvidelser ble tatt opp igjen.
I løpet av de siste 50 år har det vært lansert rekker av prosjekter, og to store arkitektkonkurranser er blitt avholdt – i 1972 og i 1995. I forkant ble det hevdet at nå, endelig, skulle galleriet få sin hårdt tiltrengte plass. Man skulle bruke Tullinløkken til en virkelig stor utvidelse av Nasjonalgalleriet. Det hele så lovende ut, og det ble presentert spennende prosjekter med inspirerende arkitektur som ville berike byen. Nå var man snart i mål. Men nei! Det kom sterke protester. Man måtte ikke bygge ned et verdifullt grønt område i byen. Tullinløkken skulle ikke bebygges. Man kan kanskje undre seg litt over dette argumentet, for det finnes vel ikke noen del av Oslo sentrum som er så grønt: Studenterlunden er like ved. Universitetshaven grenser til. Og Slottsparken er et stenkast borte. Her er åpent og luftig og grønt. Og bymessig ville man knapt nok merke at Tullinløkken var bebygget – plassen som i flere tiår var brukt til bilparkering og bensinstasjon og smårot - og som var nærmest identitetsløs. Hva skulle man gjøre? Mer plass måtte man ha.
Igjen år etter år med ørkesløse diskusjoner og meget dårlig stemning mellom impliserte. Og så – en lørdag aften over noe drikkelig - bestemte kulturminister Giske og byråd Lae noe. Mandag morgen ble det gjort kjent at et nytt Nasjonalgalleri skulle ligge på Vestbanetomten! Det var bestemt! Men hva skulle man gjøre med den hederskronte og ærverdige bygningen i Universitetsgaten? Tja, - det hadde man ikke tenkt på! Man finner nok på noe, ble det sagt. Hotel, restaurant, kontorer ble nevnt. Og siden har diskusjonen gått høyt med møter og protester og forslag til lenkegjeng rundt bygningen for å sikre at det fremdeles kan vises kunst der - noe Stortinget så har bestemt.
Og så – for noen dager siden foreslår Statsbygg at Kulturhistorisk museum – som også grenser til Tullinløkken - skal få disponere Nasjonalgalleriets bygning til middelalder-kulturminner. Tja, det virker kanskje litt begrensende. Det skal jo være en bygning for kunst. Og det slår en at den tidligere ideen om å bruke bygningen til Munchmuseum kanskje ikke hadde vært så dum. Og det hadde vært en rimelig løsning. Da ville det i alle fall blitt brukt av et stort, internasjonalt publikum, sentralt beliggende og lett tilgjengelig som det ligger. Og antageligvis blitt adskillig bedre i bruk enn den upraktiske og uøkonomiske Lambda-bygningen, hvor vinnerprosjektet hadde trapper og heiser i 13 etasjer.
Nasjonalgalleriets staselige bygning går en usikker fremtid i møte. Og hva er definisjonen på kunstbegrepet som Stortinget bestemte? Stortingsrepresentanter reagerer allerede på det nye forslaget. Så nå går vi inn i en ny fase av diskusjoner.
Dette kan bli spennende.
