Lystennerinnlegg 8. mars 2017

"Om likestilling.." - Per Gustav (Lindeberg)

Temaet i dag gir nesten seg selv. 8. mars er kvinnedagen, det er nesten en fornærmelse å ikke snakke om den. Og det vil jeg ikke, fornærme alle kvinner.

Jeg er 70 år og har levd lenger enn kvinnedagen, og jeg vil gi en liten oppsummering, om hvorledes jeg har opplevd de siste 50 års kvinnefrigjøring. Jeg vokste opp i et kjønnsdelt samfunn. Jeg tror ikke noe mannssjåvinistisk er meg fremmed.

Da jeg ble født i mai 1946 heiste min bestefar flagget på full stang. Endelig kom det en gutt, det var stor stas. Før meg var det kommet fem kusiner. En av de var min søster. I følge henne førte denne begeistring til at jeg ble ødelagt allerede som barn.

Da jeg skulle velge utdannelse var det flere alternativ, men bare klare guttevalg. Det ble reallinja på meg. Jentene, som var færre, gikk på engelsk linja.

Jeg ble ingeniør på NTH i Trondhjem, i klassen på 150 var det en jente. Dette var i 60 - 70 årene. Det som vi oppdaget var at de mest spennende jentene begynte å spørre oss ut om likestilling. I begynnelsen svarte vi mest slik som det lønte seg. Ja selvsagt var det feil at jenter ikke fikk like god betaling som menn. Ja, det var ingen grunn til at de ikke ble sjefer også. De fikk jo like gode karakterer som gutter.

Men etter hvert skjønte vi at dette var noe som ikke bare var selskapskonversasjon, de mente det. Det kom litt overraskende. Når vi ble par og samboere måtte vi gutter både vaske og lage mat.

Det lærte vi fort, hvis vi ville. Men jeg slet med å vaske gulvet, når det var min tur, hvis kona var ferdig med sine plikter og satt og leste. Og så løfte hun beina slik at jeg kunne få langkosten inn under henne. Da følte jeg at 40 generasjoner menn lo av meg og sa, «Ikke si det til kameratene mine.»

De fleste av oss gutter i gjengen fikk selvstendige koner, det var slik vi omtalte dem. De var i kvinnegrupper og det kunne føre til store diskusjoner, særlig når arbeidslivet krevde tid og prioritet. Ser jeg tilbake på det nå så vant arbeidslivet. Vi var for mye vant til hjemmefra at jobben var livet for en mann.

Dette kunne føre til kriser og samlivsbrudd. Men ikke så ofte som man skulle tro. Jentene var også et produkt av sin tid. Deres mødre hadde oppdratt dem. De aksepterte å ta mer ansvar for barn, være hjemme lenger fordi de tjente mindre også videre. Jeg kan legge til at i denne tiden, 80 – 90 årene var jeg mye ute i verden og solgte borerigger. Vi regnet ofte anbud med utenlandske verft. Det kunne bli lange kvelder sammen og vi snakket og snakket. Vi la ut om de trygge forholdene i Norge, om fagforeninger, rettsikkerhet og åpenheten i anbud for staten. Dette syntes de var fantastisk.

Videre fortalte vi om det norske skolesystemet som var gratis. Om at alle gikk på samme offentlige skole. Sønn til arbeideren gikk i klasse med sønn til professoren eller bedriftseieren.
Da ble de målløse, dette var ikke mulig i deres land.

Mindre fristende var det for dem når de hørte om den norske lønnslikheten mellom yrkene og likestillingen mellom kvinner og menn.

Særlig sjokkert var de når vi fortalte at vi ikke hadde hushjelper. Hvorledes kunne et hjem gå rundt uten det. En indisk ingeniør i en stilling som vår hadde iallfall hushjelp og ofte en gartner, om han hadde klart å kjøpe seg et hus. Av sin lønn måtte han regne med å bruke 15% på innleid hjelp. Det var mer enn for noen år siden. Lønn til sjåfører og hushjelper steg mer enn lønn til middelklassen.

«Nesten ingen i Norge har hushjelp» sa jeg. «Min kone er arkitekt og har egen jobb. Jeg er med på både husvask og klesvask. Norske ingeniører tar også sin del av barnestellet.»

Da lo de, var dette virkelig sant. «Dette gjelder for direktører også» fortsatte jeg, for riktig å få fram poenget. «Jeg var sammen med en direktør i Statoil her forleden, han strøk sine skjorter selv.»

Dette må da være feil ressursbruk, hevdet de. Norge måtte være det eneste oljeland i verden hvor direktørene i statens oljeselskap strøk sine egne skjorter. Hvordan kunne et lands næringsliv bli effektivt hvis kompetansefolk og sjefer måtte gå hjem hver dag kl. 16:00. Hvorledes klarte man å rekke tidsfrister på prosjekt da. Hva hvis noe uventet skjedde.

Og hva med de fattige, hvor jobbet de når de ikke fikk jobb i familier? Hvorledes ble familielivet når ingen var hjemme? Hvem tok seg av de gamle?

Vi svarte etter beste evne, og prøvde å være positive.

Men hovedinntrykket var at dette ikke var fristende. Likestilling som i Norge var ikke ønskelig. Det var mye fra Norge som de ønsket skulle komme til India. Men likestilling mellom menn og kvinner ønsket de ikke. Og det tror jeg ikke er ønsket i dag heller.

En av dem kom med en vits. «Vet dere hvorledes likestilling praktiseres i vårt land. Jo, kvinner med utdannelse tar med seg hushjelpen og flytter for seg selv.»

Jeg skal ikke se bort ifra at jeg ble litt misunnelig for deres levevilkår.

Men dette er en digresjon.
Senere, når på 2000 tallet og våre barn skulle ta utdannelse slo likestillingen til for fullt. Nå har jentene overtatt nesten alle yrker som krever gode karakterer. På veterinærhøyskolen vurderer de å innføre omvendt kjønnskvotering.
Jeg vil konkludere med at likestillingen egentlig er kommet så langt som den kan, med de holdninger vi alle har i hodet, både gutter og jenter.

«Ung og lovende» er en serie som går på NRK. Den viser livet i dag til tre unge kvinner i 20 årene. Den sjokkerer meg litt. Likestillingen er ikke kommet så langt som vi tror, bortsett fra at jentene er like frekke som guttene når de er på sjekkern. Men du verden som de lar guttene herje med dem. Som i min tid drar kjæresten ut i verden og lar jentene sitte igjen.

Likestilling har tilført vårt samfunn mange gode ressurser, begge veier faktisk.

Men noe henger tydeligvis igjen i hodene til begge kjønn.