Lystennerinnlegg 2. oktober 1996

"Om å gå på visitt.." - Per Gustav (Lindeberg) (02.10.1996)

Kjære Rotary venner

Jeg har tenkt å dele noen tanker om begreper visitt, eller skal vi våge oss til å si noen tanker om visittkulturen.

En påstand.
Oslofolk kan ikke gå på visitt. Men i og med at de fleste Oslofolk er innflyttere så er det vi innflyttere som har glemt å gå pa visitt.

For de fleste av oss kommer fra en landsdel hvor det å gå på visitt var og enda er meget vanlig. Jeg kan bare svare for meg selv, men vi får sjelden visitt og vi går sjelden på visitt. Og det savner jeg.

Først litt om begrepet.
Å gå på visitt er å gå ubedt på besøk. Det har mange former, man kan komme gående fra nabolaget, eller bilende fra Oslo. Jeg vokste opp i en kultur hvor det å gå på visitt var et vanlig fenomen. Det ble ikke sett på som noe spesielt. Det var ikke nødvendig med noe ærend heller, hadde man ikke det så sa man, 'Jeg måtte bare innom å se åssen dere har der? Ja så var det; «kom inn" osv.
Det finnes også regler for hvor lenge man kan bli, det sier man med en gang, "Nei jeg skulle bare til byen før jeg skal hente jentungen på skolernusikken kl 7, også tenkre jeg jeg kunne stikke innom så lenge". Man får sagt mye ved slike beskjeder, det kan ikke vare lenger enn f. eks. l time, og man skal ikke ha noe mat. Men en kopp kaffe tar man gjerne.

Og så finns det regler for hvordan man sier det ikke passer, da sier man, "Nei så hyggelig kom inn, kom inn.", men litt nølende. Det hører man og så spør man igjen, passer det, og da kan man si, egentlig ikke, for jeg må skrive ferdig er møtereferat før neste møte i "jeger og fisk" i morgen. Jeg må gjøre det ikveld. Og så sier man da kommer jeg igjen en annen gang, jeg stikker heller over til Atle i stedet, han bor jo også her. Ja gjør det. Og så går man til Atle.
Og ingen synes dette er vanskelig, flaut eller leit, fordi man har fulgt et gammelt mønster. Også var man jo sammen på holmetur forrige søndag.

Oslofolk går forresten på visitt i ferien. Men da viser de at de ikke kan reglene, spør du meg. Da skal alle rekke alles hytter på 14 dager, samtidig som de skal slappe av. Og så har de ingen regler for hvor lenge de skal bli og hvordan de skal få sagt nei takk. Resultatet er at familien prøver å gjemme seg når de ser en båt komme inn bukta.

Til Oslo kom jeg fra NTH, og i vennenettet dro vi da friskt rundt til hverandre, ubedt på besøk. Vi ble etablerte, bygget hus og hytter og pusset opp leiligheter. Det var jo stadig noe nytt å se på.

Og noen av oss flyttet til andre byer. Da kunne vi komme ubedt på besøk over hele landet, Vi tenkte aldri på om det passet.
Kanskje han overdrev en venn av meg fra Staubo, som var på bilferie i Italia. De gikk ubedt på besøk til konas gamlekjæreste fra da hun var au pair London. "De ble litt paff da vi sto der sa han, jeg lurte litt på om det kanskje ikke passet. Men det gjorde det, det ble en kjempekveld."

Men litt etter litt er omgangsformen blitt stivere og stivere. Man begynte å ringe på forhånd, men da kunne man liksom ikke komme samme dag, da måtte det avtales, og så måtte det sjekkes med kona og så ble det frem med dagbøkene og krysses av for alternativer og ringe tilbake også videre. Det er det stikk motsatte av det jeg snakker om.

Og vi har mistet mye på veien.
Jeg har spurt meg selv om hvorfor det er blitt slutt med å gå på visitt. Jeg kan igjen bare svare for meg selv. Det skyldes at vi klarer ikke å gjøre det lett nok. Jeg lurer for mye på om det passer, og passer det ikke, så er det så vanskelig å få gått.
Det er liksom flaut for begge parter å reise til Asker for å snu. Men det er jo ikke det.
Det har også noe å gjøre med hva vi bruker tiden til. Kveldens foredragsholder Førde kan sikkert litt om det. Vi tilbringer mye tid rundt TVen. Så mye at vi har ominnredet stua etter det. Før satt man rundt er salongbord og pratet, mens man så ut. Nå sitter vi langs den ene vindusveggen og ser innover mor TVen.

Det har også noe å gjøre med at vi er blitt mer kontinentale. Vi møtes mer ute. På cafe eller bistro. Vi begynner mer å mer skjerme oss hjemme. Det er synd. Den europiske kafekulturen er ikke noe å trakte etter. Vårt eget sosiale åpne mønster har mye mer å gi. Det er noe trygt i venner som kommer innom uten å ringe på forhånd. Bestefar og far kunne gå på visitt bare for å få fortalt en god historie.

Med ønske om at visitten kan leve videre tenner jeg kveldens lys.

P.G. Lindeberg