Nyhetsdetaljer | Frogner Rotary Klubb

Lystennerinnlegg 2. juni 2010

"Om ergrelser.." - Per Gustav (Lindeberg) (02.06.2010)

Som ung pleide jeg å erte min mor med at hun tok alle ergrelser på forskudd, - slik at hun kunne få full glede av dem. Som vi vet, egen suksess er best, men andres ulykke er heller ikke å forakte. Og det kan også ligge mye glede i en god ergrelse.

I og med at jeg for hvert år blir eldre og klokere ser jeg mer og mer som ergrer meg. Her forleden opplevde jeg at jeg fikk samme reaksjon fra mine barn som min mor hadde fått fra meg "Du må ikke være så negativ, pappa, du må slutte med å være så kritisk."

Og min kone Lillen sier til meg, "Jeg har ikke tenkt å bli sittende med en pensjonist som åpner avisen for å lete etter ergrelser. Nå begynner du til å med å be meg om reaksjoner på artikler før jeg har fått lest dem. Den slags må du slutte med."

Jeg blir helt overrasket over familiens reaksjoner. Det er jo helt naturlig at jeg mener noe om det som jeg kan mer om enn den idiotiske journalisten som skriver om mine saker uten å forstå helheten.

Jeg hadde en gang en gammel onkel, han var høyt respektert, samfunnsborger og krigshelt. Som pensjonist satte seg hver dag ned med avisen for å lete etter konkurser. Det ga ham stor glede, det beviste at han hadde rett. Slik Norge ble styrt måtte det gå til helvete.

Men ved nærmere ettertanke må jeg gi mine omgivelser mye rett. Å ergre seg fører sjelden til hyggelige stunder.

Det er dumt for både deg selv og dine omgivelser å ergre seg for mye. Du sprer i hvertfall ikke glede rundt deg. Men det er kanskje ikke meningen. Kanskje du ikke har tenkt å glede dine omgivelser, kanskje målet ditt er å få dem til å ergre seg sammen med deg.

Med fare for å kaste stein i et glasshus, man kan av og til i Rotary lure på om hva som er hensikten med et innlegg her i salen, ønsker vi å dele en glede eller har vi falt for fristelsen til å dele en ergrelse? Jeg har av og til gjort min egen sjekk på våre Tigrisinnlegg. Det er ment som et innlegg for å dele en glede med de andre i klubben. Men man deler vel så ofte ergrelser som gleder. Det må vi tenke over, vi må ikke bli en klubb med en gjeng gamle grinebitere og besservissere.

For å disiplinere meg selv har jeg prøvd å innføre følgende regler.

1. Jeg skal ikke ergre meg over ting jeg ikke kan gjøre noe med. Her kommer problem som trafikk kø, dårlige veier eller uforståelige brev fra staten. Det kan jeg ikke gjøre noe med. Ingen beslutningstakere i dette problemområde er det minste interessert i hva PGLindeberg måtte mene. Selv om jeg skriver lange brev vil ingenting endre seg. All ergrelse her er unødvendig og bortkastet.

2. Jeg skal ikke ergre meg over problem som er så små at de ikke er verd ergrelsen og bryet. Her kommer feil prisforskjell på kr 1.80 i kassa kontra tilbudspris ute ved varen, at parkeringsavgiften er høyere midt på dagen, at Aftenposten kom sent eller at reportere i NRK ikke snakker korrekt osv. Den slags ergrelser skal jeg prøve å legge bak meg uten å ergre meg.

Disse reglene er ikke lette å holde. Det er nesten umulig, faktum er at det blir nesten ingen ergrelser igjen å ergre seg over.

Og de ergrelsene som da blir igjen de bør jeg jo også gjøre noe med. Og det er jo noe helt annet. For eksempel du får en ny nabo som tror at husorden reglementet er veiledende. Han begynner med slagbor søndag ettermiddag. Da blir jeg ergelig, det kan vi ikke ha noe av. Men jeg har ikke lyst til å være en sær nabo som klager. Jeg venter det lengste, har han ikke vett til å slutte av seg selv?

Eller kanskje jeg kan løse problemet med å gå meg en tur og så er han ferdig når jeg er tilbake. Dette er jo bare en bagatell, ingenting å ergre seg over.

I det hele tatt, det er mange små ergrelser som forvinner, hvis konsekvensen er at du må gjøre noe med dem.

Det er nesten så jeg ergrer meg over at jeg ikke får ergre meg mer.

Men et har jeg lyst til å tenne lyset for. Jeg ønsker en hverdag hvor ergrelsene mine er så små at jeg klarer å le av dem.

Da blir hverdagen gladere.

(Per Gustav)