"Om Aleksej Perminow.." - Olav (Asgard)
For et par uker siden var jeg i bisettelse i Gamle Aker kirke. Det var min, og mange andres, gamle russisklærer som ble bisatt.
Aleksej Demidovitsj Perminow var født i Ural i 1922. Hans far var selv-eiende bonde, og tilhørte en samfunnsklasse som skulle utryddes. Familien mistet gård og grunn, og flyttet til Sverdlovsk, Jekaterinburg, hvor de levde i kummerlige kår.
I 1940 ble Aleksej innkalt til militærtjeneste, og året efter var han stasjonert ved den tysk-sovjetiske demarkasjonslinjen i Polen. Sammen med tusener andre russiske soldater ble han tatt til fange efter at Tyskland angrep Sovjet den 22. juni 1941. Han var heldig, han ble ikke myrdet slik mange av hans medsoldater ble, han ble satt i arbeid. Han kom til Norge som slavearbeider, og var på ulike anlegg.
Da freden kom, ønsket han ikke å bli sendt tilbake til Sovjet, og klarte å holde seg i dekning så lenge at han unngikk det.
Han arbeidet noen år som skogsarbeider, og tok samtidig norsk artium som privatist, derefter filologisk embetseksamen med russisk hovedfag.
I 1954, da han var 32 år gammel, var han med på å starte det militære språkkurs i russisk. Han fortsatte som hovedlærer til 1967, da ble han universitetslektor på Blindern.
Formålet med kurset var å gi Forsvaret russiskkyndig personell, vernepliktige og fast ansatt befal. Det holdt til i Gardeleiren de første årene. Efter gjennomført kurs ble de vernepliktige mobiliseringsdisponert som avhørsbefal. Aleksej Perminow gjorde kurset til noe mer enn bare et språkkurs. Han gjorde kurset til et kulturkurs, et kurs i russisk kultur, i russisk skjønnlitteratur, i lyrikk, i musikk.
Hvorfor var det viktig?
Norge har sluttet seg til Genèvekonvensjonene om behandling av krigsfanger. Det vil si at det er strenge regler for avhør av krigsfanger. Enhver form for tortur er forbudt. Man må bruke andre metoder i avhør for å få ønskede opplysninger. Man må skape tillit. God kunnskap om, og innsikt i, motstanderens kultur er en forutsetning for å skape slik tillit.
For noen av elevene ble kurset bestemmende for deres fremtidige yrkesvalg og liv. Mange gikk videre med russiskstudier på universitetet, så mange at noen i Forsvars-departementet mente at kurset kunne nedlegges, det var jo så god oppslutning om russisk-studiet på Universitetet. Det var å sette tingene på hodet. Uten Forsvarets russisk-kurs ville rekrutteringen i femti- og seksti-årene til slavisk-studiene vært vesentlig mindre.
At Forsvaret har betydning for vårt kulturliv, er ikke nytt. I mange år efter 1814 var Forsvarets musikkorps nærmest alene om å utdanne profesjonelle musikere. Johan Svendsen, for eksempel, hadde bakgrunn som vervet soldat i brigademusikken i Christiania.
Var kurset krevende? Det var pugg av grammatikk og gloser og militær terminologi, og det kunne være slitsomt, naturlig nok. Lærerne stilte høye krav, og det var ikke mulig å sluntre unna.
Slitet ble for oss som gikk på kurset, oppveid av de mange gledene. Aleksej Perminow åpnet dørene for oss inn i den russiske kulturen. Han sang russiske sanger for oss og med oss, og han inspirerte oss til å lære dikt utenat.
For noen år siden var Mette, min kone, og jeg i Dubrovnik. En morgen vi spiste frokost så jeg ut på Adriaterhavet, og fikk øye på et enslig hvitt seil. Da husket jeg en strofe jeg ikke hadde hatt i tankene på svært mange år: "Beleet parus odinokij… Et enslig hvitt seil i den blå havdis".
Jeg husket nesten hele strofen. Det var en underlig opplevelse. "A thing of beauty is a joy for ever”. Det var det Keats som sa, tror jeg.
Jeg hører ikke til dem hvis yrkesvalg ble bestemt av Det militære språkkurs. Min innsats for russisk kultur i Norge begrenser seg til oversettelse av en svært kort novelle av Tsjekhov, og jeg har ikke vært så flink til å holde språkkunnskapene vedlike. Jeg har fortsatt en militær repetisjonsøvelse til gode.
Aleksej Perminow var 96 år gammel da han døde. Han var mentalt klar til det siste. Kirken var fullsatt, det må ha vært nærmere 300 mennesker tilstede. Det var en verdig avslutning på livet for en nordmann fra Ural.
«Vjetsjnaja Pamjat’»
(Må ditt minne leve)
