"Om det norske språket.." - Kirsti (Storhaug)
En bekymring som siger innover meg med stadig større tyngde, er bekymringen for det norske språket. Vi har mange språk i Norge: det Språkrådet kaller majoritetsspråket i de to målformene bokmål og nynorsk, vi har tre samiske språk, vi har kvensk, romani og alle de nye minoritetsspråkene. Og vi er ca 5,3 millioner til å ivareta alt dette.
Jeg tror det hadde hjulpet noe dersom NRK gikk tilbake til sin tidligere bestemmelse om å la alle nyhetssendinger bli presentert på normert norsk, enten bokmål eller nynorsk.
I dag er det ingen regler for språkbruken som vi hører!
Hvis vi ser på det norske majoritetsspråket i målformen nynorsk, er dette på stadig vikende front. Ca 12% har det som hovedmål i grunnskolen, men på videregående , der ungdommene velger selv, synker det til ca 6%. Men likevel er det ikke nynorsken som bekymrer meg, den får leve sitt eget liv så lenge det går.
Men bokmålet som altså har en dekningsgrad på noen og nitti %, lever også utrygt.
Vi har i dag en enorm påvirkning fra engelsk, og vi importerer engelske ord i stadig større antall og stadig større fart. Påvirkningen kommer først og fremst fra media, TV-serier og realityprogram, sosiale medier, SMS- språk og chatte-språk.
Hør bare på følgende utsagn, hentet fra aviser i senere tid:
Han har alltid vært spot-on og virkelig street-smart.
De har vært large med å gi ham tid, men stemningen var tense.
Hvilken connection hadde dere da?
Vi har en issue her fra menn som pusher 50.
De vil være innovative, freshe, moderne og edgy.
Og Anne B. Ragde, norsk forfatter som lever av å bruke språket vårt, uttalte da hun nylig ble innstilt til Bokhandlerprisen: «Det er en sånn input og det er en sånn boost, det å bli nominert!»
Selv mitt yngste barnebarn som fylte tre år sist uke, og følgelig har et meget begrenset ordforråd, uttrykte overraskelse nettopp ved å utbryte: Oh my God !
Språkrådet tar dette med ro, og sier at importordene kommer inn og dør ut igjen, men de tar i alle fall jobben med å gi råd om stavemåte og bøyning.
Dessuten har de nå pekt på et alvorlig sykdomstegn ved språket vårt og uttrykker bekymring her, nemlig for det at norsk nå dør ut som domenespråk på visse områder. Dvs at norsk blir trengt ut og erstattet av engelsk innen i alle fall to viktige samfunnsområder her i Norge nå: i deler av næringslivet og så absolutt innen akademia.
Under 10 % av alle doktorgradsavhandlingene, vi har ca 1500 i året, leveres på norsk.
På masternivå er nå stadig mer av undervisningen og så å si alle lærebøkene og pensum for øvrig på engelsk. Bestemmelsen om at undervisningsspråket innen høyere utdanning skulle være norsk, ble fjernet i 2002.
En fagspråksundersøkelse fra 2019 viser at masterstudentene, som nå velger om de vil levere oppgaven på norsk eller engelsk, ikke behersker norsk som fagspråk innen emnet sitt der all litteratur har vært på engelsk. De finner ikke dekkende norske faguttrykk, og bruker derfor engelske begrep i stedet, og språklig sett blir det hele en katastrofe!
Ungdomsspråk tar raskere opp nye ord og vendinger, og noen hevder at dette også er et generasjonsspørsmål, dvs at 30-/ 40-åringene synes det blir mer " trendy og fresht" med engelske innslag i dagligtalen.
Vel, jeg synes ikke det. Tvert i mot synes jeg det er grunn til å bekymre seg, og vil derfor tenne et lys og uttrykke et ønske om et godt og langt liv for det norske bokmålet. Vi får bare håpe!
