Lystennerinnlegg 9. januar 2013

"Om kultur.." - Thomas (Willoch)

Et lite tilbakeblikk!

Da Sjur Borgen og jeg gikk ”i lære” før vi skulle bli presidenter i Skøyen og Akersborg Rotaryklubber for uendelig mange år siden, var det noen som nevnte at det kunne være en fin måte å åpne Rotarymøtet på hvis man tente et lys for noe man var opptatt av – for eksempel i forbindelse med 3 minuttersinnlegg. Dette var noe nytt, og nesten ingen klubber gjorde det. Sjur og jeg tente på ideen og tok den med til våre klubber. Det er positivt å oppleve at lystenningen stadig er – bokstavelig talt – lys levende og veletablert i Oslo Vest etter 22 år. Jeg føler det derfor som en spesiell glede å få være med ved dette ”jubileet” og være årets første lystenner.

Godt Nyttår!

Nyttårstiden er kanskje den mest spennende tiden i hele året. Som Janus kan vi skue skarpt forover og bakover samtidig. Det gamle år er rent ut. Det er tid for det personlige årsoppgjør. Og ikke minst: det er den viktige tiden til å se fremover i det ubrukte året. Fremtiden er et produkt av fortiden. Ingen fremtid uten en fortid. Dette gjelder alt – og spesielt vår kulturelle bakgrunn. Kulturminner gir grobunn for utvikling og nye tanker. Kulturarven gir nasjonal identitet og sterke røtter til kulturen i vår egen tid. Vår kultur er alt det som forfedre har gitt oss og som vi kan bygge videre på.

Kulturbevaring er derfor en viktig del av en nasjonal identitet. Man har sett eksempler på at totalitære styrer søker å utradere fortiden og erstatte den med noe som ikke er vokset ut av en naturlig utvikling - for å undertrykke og terrorisere folket. Man prøver å drepe folkesjelen.

Også i Norge har bevaring av vår historiske arv ført til noen problemer, men selvsagt ikke i en slik grad. Men ser vi på bygningsarven har det vært mange angrep. Fortidsminneforeningen ble opprettet i 1844 for å redde de siste stavkirkene og man greide å redde 28 fra totalt forfall og ødeleggelse. Opprinnelig var det over 800 av dem. Stavkirkene er blitt et symbol på en helt egenartet norsk bygningskultur som er blitt bevart for fremtiden..

Mange steder trues kulturminner av manglende forståelse for helheter, av utbygging, av økonomiske særinteresser. To betydelige organisasjoner arbeider for å redde og styrke kulturarven:

    ICOMOS er en verdensomspennende organisasjon av fagfolk som samarbeider med UNESCO. De prøver å gå inn i problemkomplekser og å reagere internasjonalt der verdifulle kulturminner trues. Eksempler på dette kan være damprosjekter i Kina og Tyrkia som for alltid ødelegger umistelige kulturskatter og fører til tvangsflytting av tusener av mennesker.
    EUROPA NOSTRA er en annen organisasjon. Den består av frivillige. Det er mennesker som er interessert i kulturbevaring på bredt plan. Organisasjonen samarbeider med EU. EUROPA NOSTRAs internasjonale kulturpriser er kjent også i Norge. Det gjenoppbygde Drammens Teater har fått prisen. Telemarkskanalen og Dalen Hotel likeså. Bryggehotellet i Bergen, bydelen Tyholmen i Arendal, Blåfarveverket på Modum, Lyngheisenteret ved Bergen er hedret. Disse er eksempler på verdifull bevaring ved restaurering og renovering og nyskapning, og står som forbilder for andre.

Kulturarv er viktig for selvfølelse og nasjonale røtter. Det er interessant å konstatere at av de mange milliarder som Norge yder gjennom EU til de nye EU-nasjonene står støtte til kultur høyt. Disse østeuropeiske landene, som hadde ligget under totalitært styre i mange tiår, hadde mange problemer da de ville inn i den Europeiske Unionen. Det betød mye for dem å få del i det europeiske fellesskapet. Norge forpliktet seg til å gi økonomisk hjelp til de nye nasjonene. Det ble utarbeidet en oversikt over områder som kunne være aktuelt å støtte, for eksempel utdannelse, helsetjenester, kommunikasjon, kultur osv. En viss overraskelse for norske myndigheter var det nok at de fleste av de nye EU- statene plasserte kultur høyt oppe på sine prioriteringslister. Ja, faktisk foran en del av de områdene som man på forhånd hadde regnet med som de viktigste. Hvordan kunne det ha seg? Svaret er sikkert komplekst, men rommer nok den viktige kjensgjerning at den enkelte stat følte en sterk trang til å forsvare og gjenoppruste sin egen identitet og nasjonale bakgrunn når man gikk inn i det rike og dominerende EU med dets sterke påvirkningskraft innenfor mange områder. Man ønsket å sikre sin nasjonale egenart, sin identitet sitt ståsted og sin historie. Det føltes som en viktig del av en ny og fri nasjonsoppbygging at den nasjonale bakgrunn kunne styrkes og videreutvikles innenfor et europeisk fellesskap.

Ingen fremtid kan tenkes uten historie. Og ingen kulturell identitet er mulig uten fortid.


Thomas (Willoch)