Som årets - kalenderårets – første lystenner er det naturlig for meg å knytte det jeg nå skal si opp mot året som gikk, og kanskje sette dette i perspektiv til fremtiden.

Et slikt utgangspunkt for et 3 minutters lystennerinnlegg er selvfølgelig mer enn ambisiøst.

Jeg velger imidlertid likevel å pirke litt bort i et spørsmål som var svært aktuelt i media i hele 2014, som har berørt meg spesielt, og som – det håper jeg i et hvert fall - ikke vil bli gjemt bort i tiden som kommer.

Barns rettssikkerhet.

Min kone, Ragnhild, og jeg har det som tradisjon innenfor julefeiringen å sikre oss at vi setter av tid til så vel Kongens- som Statsministerens nyttårstale. Denne gang var det Kongens tale som gjorde mest inntrykk, og som sitter best igjen i minnet.

Kongen viet mye av sin tale nettopp til temaet barns rettssikkerhet, og det var til de grader på sin plass.

Kongen startet med å vise til barnas egen Grunnlov, slik den ble forfattet i anledning grunnlovsjubileet i fjor, og han løftet frem tre av punktene i loven:

• Vi skal si snille ord.
• Store barn skal hjelpe små barn.
• Alle mennesker må ta vare på jorda vår.

Her var det altså ikke, slik som i ”de voksnes” lover, gitt noe rom for skjønn. Det heter ikke at ”vil bør si snille ord”, men vi skal…., og store barn (herunder selvfølgelig også voksne) skal hjelpe små barn.

Slik er det altså barna våre gir ord på sine reaksjoner knyttet til dagens samfunn og måten vi lever på. Rett på sak! Vi skal og må endre oss i vår måte å opptre på overfor våre medmennesker.

Hvordan kommer så barns rettssikkerhet inn her?

Jo – dette er ganske åpenbart.

Alt vi i løpet av 2014 har absorbert av mediastoff om barns situasjon i samfunnet vårt er jo nettopp relatert til evnen til å vise akseptabel medmenneskelighet, og da må de voksnes utøvelse av denne medmenneskeligheten overfor barna våre være det første vi tar fatt i.

Alt vi har lest og hørt om overgrep mot barn – de mest groteske historier – om mobbing blant barn og - fra voksne rettet mot barn, og til sist – tilsidesetting av barns egne uttrykte reaksjoner når de lider urett, MÅ føre til at vi i fremtiden tar hele dette problemkomplekset langt mer alvorlig enn hva som har vært tilfelle frem til nå.

Utgangspunktet for barna er at de ikke vet hva som er ulovlig

Da jeg studerte juss midt i 60-årene var ikke spørsmålet om barns rettssikkerhet noe spesielt tema innenfor faget rettsfilosofi.

Jeg har spurt min datter, som også er jurist, om hvordan det var i hennes studietid i 90-årene. Hun sier det samme. Barns rettssikkerhet var ikke noe spesielt tema før hun tok fatt på sitt spesialfag – Barnerett. Da først, altså i det spesielle faget Barnerett – kom barns rettssikkerhet inn som et tema som man burde – og måtte vie oppmerksomhet.

Det er, med respekt å melde mer enn et tankekors at vi først nå langt ut på 2000 tallet her i ”verdens beste land å bo i”, tar fatt i dette viktige temaet.

Det som det i konsekvens dreier seg om er vår rett til, enten vi er foreldre, lærere på skolen, naboer, eller har et mer tilfeldige i forhold til barnets liv, gjennom misforståtthet eller direkte ondskap, å ødelegge forutsetningen for barnet gode liv ikke bare som barn, men også som voksen.

Ser vi mer pragmatisk på dette, kan vi selvfølgelig også føye til at vi deltar i å lage ris for egen bak ved å bidra til at fremtidens samfunnsborgere settes ut av stand til forvalte samfunnet.

Nå må det faktisk tas et skikkelig tak i dette.

En liten digresjon til slutt:

Mullah Krekar skal om noen uker ut i samfunnet igjen. Han har sonet sin straff som han ble ilagt etter at det norske samfunn harr gitt ham all den rettssikkerhet som er lovbestemt og som Mullahen hadde- og har krav på. Dette har kostet det norske samfunn flere titalls millioner kroner.

Slik rettssikkerhet er  ikke barna våre; sett i relasjon til sin plass i livet, på langt nær beskyttet av.

Dette er et rettsfilosofisk spørsmål som vi MÅ ta fatt i, og det tenner jeg lyset for.