"Kongebrevet.." - Bjørn Arild (Søsveen)Slektsgranskning er tydeligvis populært for tiden. For min far var det mer enn en hobby. I min farmors familie av solide bønder bosatt på Hedemarken fant han et kongebrev datert 14. desember 1798. Med store snirklede bokstaver og fargerike stempler. Det lyder omtrent slik:
Vi Christian den syvende, av guds naade, konge til Danmark og Norge, De Venders og Gothers, Hertug udi Slesvig, Holstein, Stormarn, Dytmersken og Oldenburg: Gjøre vitterligt: At vi allernådigst har bevilget og tilladt, ligesom vi hermed bevilge og tillade : at
Ole Simensen Jønsberg og Kierstie Niels Datter Huse av Romedal udi vårt rige Norge
Maae, uden foregående Trolovelse og lysning af Prædikestolen i Kirken sammenvies.
Givet udi Vor Kongelige Residents-stad Kiøbenhavn den 14. Desember 1798.
I dag gjør vi dette uten tvil noe enklere, hvis vi ikke bare flytter sammen, men min slektning hadde med datidens krav og bestemmelser veldig dårlig tid. De giftet seg i januar 1799 og 5 måneder etter fødte de en liten pike, Inger Jønsberg het hun.
Problemet den gang var at det til da i 250 år hadde vært lovfestet at de giftelystne måtte troloves og innskrives i kirkeboken - bevitnet av fem vitner og prest. Danskekongene ville ha slutt på at bøndene hoppet i høyet, holdt bryllup på tunet og ikke i kirken. Fulgte de ikke loven ble man behørig straffet. For storbøndene i Hedmark tok det seg iallfall ikke ut å påkalle vrede fra kirke og fut.
Det de nygifte ikke visste var at loven opphørte faktisk samme høst. Hvoretter det ser ut til at det ble riktig ille, og det kar vel ikke kommet seg siden.
Vår slekt bærer altså med seg sine avvik, men det må med sederligheten være lov å tenne lyset for familiens kongebrev.
