"Om flokken.." - Sigurd (Wisløff)Igår var en litt mer spesiell dag enn mange. Lise ble bisatt og det tenkte jeg på. Jeg kjente henne fra denne klubben og fra Anglo-norsk forening. Hun gjorde seg gjeldende på en god måte. På engelsk sier man gjerne at man «feirer» den avdøde i tilstelningen etterpå. På norsk har vi minnestund.
Igår var også min bryllupsdag, siden 1960. Vi feiret dagen på vår måte. Disse to begivenhetene fikk meg til å reflektere over livets viktige hendelser og hvordan vi markerer dem.Vi fødes inn i en sammenheng, og vi dør - til hva, om noe, vet vi ikke. Til livets begivenheter har vi knyttet seremonier. De er sosialt betinget og varierer over tid og mellom grupper. De dekker et behov.
Bryllup er ekteskapets seremoni. Og ekteskapet har forandret seg mye siden 1960 da vi giftet oss. For de fleste var det en religiøs seremoni, men staten var også interessert, og for oss, som giftet oss i Skottland, var begge deler forventet. Skilsmisse var sjelden den gangen og i noen grad skambelagt og slett ikke fulgt av noen seremoni. Men nå ser det ut å kunne komme, det også.
1960 var på slutten av en lang periode hvor ekteskapet ikke bare var for to, men, også, i varierende grad, for å knytte familier, formuer og grupper til hverandre. Nå er det like mange som flytter sammen uten seremoni, og flytter fra hverandre like lett.
Fra alders tid har ekteskapet også dreiet seg om kontroll. Kontroll for å være sikre på farskap og kontroll over posisjoner og arv og slekters makt. Kontroll over hvem barna er og hva de skal bli og hvordan de skal passe inn.
Så kom P-pillen. Kontroll er gått fra familien til enkeltindividet. Det gir problemer. Det styrker noen kulturtrekk og utfordrer andre. Og seremonier kommer under press.
Vi har kommet inn i en enkeltindividets tidsalder. Med menneskerettserklæringene etter krigen har vi alle rettigheter, som individer, og bra er det. Svært bra er det. Men trenger vi ikke en universell familierettighetserklæring? Som kunne slå fast hva familien har, og ikke har, av rettigheter og plikter. Om hvordan vi kan være frie enkeltindivider innen en familie. Vi lever alle i en sosial sammenheng. Etterhvert som båndene forandrer seg trenger vi ikke bare regler og rettigheter, men også seremonier til å markere dem. Vi må ta vare på flokken, som Per Fuggeli pleide å si.
Jeg tenner et lys for flokken.
