Vi var flere som sa ja, og Nic innkalte til øvelser kl 1700 på sitt overlegekontor i høyblokken på gamle Rikshospitalet. Nic var antagelig Norges eneste lege med både et flygel og et piano inne på kontoret sitt. Han hadde forberedt seg med en del noter, og vi ble raskt i stand til å synge noen flerstemte sanger..

Vår første opptreden var på klubbens lutefisklag. Karl Erik Lindberg, som nå bor i Spania, var gruppens tenor. Petter var 2. tenor, Sjur, Sturla og Ingvald ble brukt som alter og baritoner. Kai, Tor, Finn og Ivar var også innom i perioder. Selv sang jeg bass. Nic selv kunne synge nesten alle stemmer rett fra bladet. Han dirigerte og sang den stemmen vi manglet.

En del viser fikk vi virkelig trøkk og sving på. Vår spesialitet ble svenske skålviser, Helan går. Halvan, Sjung om studenten osv.

I 1998 var Johan l'Orange fra vår klubb Distriktsguvenør og etter tradisjonen var vi vertskap for Distriktkonferansen. I den anledning skulle vi stå som arrangør av en velkomsfest på fredagen. Vi valgte å arrangere en allsangkveld på Schafteløkken. Vi i koret var forsangere og vi laget også en konsert. "Reisen" ble den kalt. Nic sto for utvelgelsen av viser og flere av oss sang solo. Det var alltid en vise med tilknytning til et land. Sturla sang på engelsk, Petter på fransk, Karl Erik på dansk og selv sang jeg Stenka Ratkin fra Russland. Vi opplevde selv at konserten ble en stor suksess.

I årene deretter sang vi ved flere Rotary anledninger. Vi var hos andre klubber og vi var fast innslag på vår egen klubbs fester. Da sang vi ofte sanger som Nic hadde diktet til anledningen.

En vår fikk vi besøk av noe så utrolig som et kvinnelig Rotarykor fra Korea. Vi laget felleskonsert i Haslum kirke. De var mye bedre enn oss, det var så vakkert at vi nesten gråt. Vi hadde prestasjonsangst da Nic hevet dirigentstokken. Men det gikk ikke så verst, særlig bra klang det i kirka når vi sang "Norge i rødt, hvitt og blått."

En gang vi var på sangerfest hos Nic og gikk på byen etter å ha drukket øl og vodka. Da opplevde vi å bli nektet servering på Gamle Major. Eneste som fikk kjøpe noe var Ingvald, han lot som om han tilhørte et annet bord.

Men som med alt som krever kontinuitet, etter en stund blir det vanskelig å samle troppene. Karl Erik flyttet til Spania og vi fikk aldri en ny tenor. Da måtte vi gi oss.

Oslo 2. februar 2011

Per Gustav