Men "first things first". Jeg bestemte meg nylig for å ta en tur til Israel for egen regning for å besøke en bedrift som ønsker å bli representert i Norge og for å gjøre reisen billigst mulig måtte jeg være borte i én uke. Jeg kontaktet derfor (pr e-post) et par av de ivrigste Shalom-Salam studentene for å høre om det var betimelig med et besøk. Svarene lot ikke vente på seg ...

"You made my day" svarte den ene og den andre lovet å ta kontakt med flere og etter hvert hadde jeg e-post respons fra en tolv, fjorten stykker både fra Israel, Gaza og Vestbredden som ønsket å treffe meg...

Jeg ble hentet av Tally ved ankomst på Ben Gurion flyplassen ved Tel Aviv og hun kjørte meg til Jerusalem hvor hun hadde booket meg inn på St Georges i Øst-Jerusalem for natten.

Hun kom tilbake ett par timer senere for å ta meg til en hyggelig restaurant, drevet av arabere hvor andre alumni studenter var ventet. Bord var reservert for fire men etter hvert ble vi flere. Gjensynet var hjertelig og gripende. Rundt bordet satt Dalia, en palestinsk kvinne fra Jerusalem som arbeider med problembarn og Ravit en kvinnesakskvinne med Afganistansk og Rumensk slekt. Ravit arbeider for sin sak internasjonalt og skulle egentlig ha vært i Madrid den dagen. Men pga, tog-tragedien i Madrid var hennes konferanse blitt utsatt. Så kom Youval. Youval er en av tungvekterne fra Shalom-Salam prosjektet og arbeider med urbanisering og med å hindre utbyggingsprosjekter til forsvar for palestinske interesser. Så kom Abigail som holder på med en PhD om Jerusalems historie. Til slutt dukket Lambrecht opp. Lambrecht er til tilknyttet universitetet i Den Hague og arbeider internasjonalt med Conflicht Resolution. Han har også vært på Sommerskolen på Blindern og ble gjort til Æresmedlem av Shalom-Salam studentene i sin tid. Det ble sunget, litt for ofte, "Og så svinger vi på seidelen igjen". Jeg tok ikke opp det sensitive tema som preger avisoverskriftene både i Israel og verden over, selve årsaken til dannelsen av Shalom-Salam foreningen.

Neste dag ble jeg hentet av Dalia og Said som hadde lovet å kjøre meg til Ramallah hvor to palestinske gutter Maén og Qusay ventet på meg. Det var ganske nifst å krysse Checkpoint utenfor Ramallah men i og med at Dalia og Said foreslo å bli med helt til Ramallah var det relativt greit. Vi måtte riktignok la bilen stå ved checkpointet. Imidlertid var det ingen kontroll av betydning for å komme gjennom kontrollposten.. Qusay sto nesten i giv akt på den andre siden og jeg måtte felle en tåre da jeg traff ham. Qusay har et kryss i papirene sine og får ikke lov å reise ut av Vestbredden i det hele tatt. Eller rettere sagt han kan reise ut men da får han ikke lov å reise inn i igjen. Med hjelp fra den Norske Ambassade fikk vi ham til Norge i sin tid men nå er det verre. Han hadde den gang sittet i fengsel for noe han hevdet å ikke ha gjort og da han fikk tilbud om å skrive under på et papir for å slippe ut, gjorde han det. Det forseilet hans fremtid. Hans forlovede, en tremening som bor i Jordan kan han kun snakke med på telefonen eller sende SMS til.

Vi hoppet alle i en nedslitt drosje ved checkpoint og turen gikk videre inn til Ramallah hvor Maén ventet på oss med sin egen elegante bil. Dalia og Said forlot oss for å shoppe på egen hånd mens Maén, Qusay og jeg startet en sightseeing tur rundt om i Ramallah. Vi hadde én time på oss. Jeg ble kjørt til Yasi Arafats bygning og tok noen bilder der, nifst, og videre opp til et kjempeflott strøk hvor Maén bodde med sin Rola som han hadde truffet på Sommerskolen. Han rakk både å vise meg sitt flotte kontor hvor han er salgssjef for et mobiltelefoniselskap, et nystartet supermarked i bygget ved siden av og sin leilighet som var superelegant. Maén reiser mye internasjonalt men får ikke lov til å reise ut av landet fra Ben Gurion flyplass. Han bruker derfor tre dager hver vei fra Ramallah til Jordan hver gang han skal på en foretningsreise utenlands. Turen endte på en kafé hvor Dalia og Said møtte oss og etter flere tårer og klapp på skulderen satte vi kursen for Check Pointet.

Da vi kom dit ble det fort klart at vi nok måtte vente både en og muligens flere timer for å komme gjennom kontrollen. Etter tre minutter gikk vi bort til en Israelsk soldat hvor jeg forklarte at jeg var fra Norge og at vi ikke kunne vente. Han gikk bort til sin kollega som ikke var noe mer medgjørelig og det så virkelig håpløst ut. Jeg forsøkte atter en gang og forklarte at jeg var ventet i Jerusalem til et viktig møte...

Med maskingeværet i neven nikket han på hodet på en måte som skulle mene at det var OK for meg å gå over men at de andre måtte stille seg i den andre køen. Jeg ga meg ikke og fortalte at jeg ikke kunne komme videre uten dem fordi det var de som skulle kjøre meg.... På nytt ristet han på hode for å forklare meg at det ikke gikk... men så nikket han igjen og vips kunne vi spasere videre. Jeg turte ikke snu meg !

I Jerusalem ventet Tally som etter en sightseeing til den nye muren som nå bygges mellom to bykjerner innen Jerusalem og en tidlig middag satte Tally meg av ved en stasjonsvogn som kjørte meg til Tel Aviv.

Der møtte Youval meg igjen og tok meg til sin leilighet hvor jeg fikk tatt en dusj før vi skulle møte andre Shalom-Salam´ere. Vi fikk Bayan på telefonen fra Gaza. Bayan jobber for USAid og har lov å reise til Israel, men kun på dagtid og ikke på hvilke som helst dager. Vi avtalte med ham en brunch seks dager senere i Tel Aviv, men dessverre var det Couvre feu den dagen etter at to ungdommer hadde sprengt seg i luften noen kilometer nord for Gaza så Bayan uteble, en av de dyktigste på Palestinsk side av Shalom-Salam teamet.

Ny kveld, og nye gamle kjenninger, Rachel, Nir, Yanir, Daniel og flere fra kvelden før i Jerusalem.

Neste morgen hadde jeg en hyggelig promenade med Youval, Abigail og Rula. Sistnevnte er kristen og palestinsk men bosatt i Israel. Det kom etter hvert frem at det nå kun var politikerne som kunne gjøre noe... Abigail som hadde tilbrakt et år eller to i USA var nokså oppgitt over den unyanserte støtten det jødiske miljø i USA gir Israel. Samtidig kunne hun fortelle at ca. 95% av de over 200.000 settlere som har slått seg ned på okkupert område på Westbanken er villig til å flytte på seg mot en hvis kompensasjon.

I sum... et usedvanlig og hjertelig besøk blant gode venner som alle var preget av den håpløse situasjon og forhindret av myndighetene til å engasjere seg i fredsprosessen.