Nyhetsdetaljer | Frogner Rotary Klubb

Lystennerinnlegg 27. oktober 2011

"Om jakt.." - Herman Ramstad

Jeg har inntrykk av at 80 % av vår adferd er styrt av den forlengede rygg marg, eller med andre ord nedarvede instinkter. De siste 20 % kan forklares med at vi har en relativt sett velutviklet hjerne som blant annet setter oss i stand til å fabrikkere fantasier og myter og til å synse en masse om andre mennesker som har en adferd som avviker fra vår egen. For eksempel det fenomen at menn kan reagere så ulikt på tre viktige og livsnødvendige faktorer: jobb, jenter og jakt. Jeg vil her si litt om vårt forhold til jakt.

En del mennesker har fjernet seg så langt fra en naturlig eksistens og bruk av sine instinkter at de får et fjernt forhold til dyr, og til liv og død og bruk av naturens ressurser. Når de samtidig opplever en mangel på kontakt og sann nærhet til andre mennesker, kan det føre til at de menneskeliggjør dyrs egenskaper. Slike mennesker vil gjerne ta avstand fra jakt, samtidig som de uten problemer spiser oppdrettskylling, og opplever at det kjørt og vilt de spiser, det produseres i frysedisken hos kjøpmannen.

Jakt er ikke underholdning, det er ikke en form for fornøyelse eller tidsfordriv. Jakt forutsetter dedikert innsats over tid, det krever innsikt og forståelse for viltets adferd og biotoper, og ikke minst krever de fleste former for seriøs jakt som drives i Norge at du kan oppdra og trene en jakthund. Denne oppgaven vil du garantert misslykkes i hvis du tillegger hunden menneskelige egenskaper.

Og her møter jeg et paradoks. jeg vet at den mest alvorlige feil jeg kan gjøre når jeg trener min hund er å tillegge den menneskelige egenskaper. Men når jakten er i gang, og det myke, vennlige og rolige vesen som du har hatt hjemme i stua og i samvær med barnebarna på en nærmest eksplosiv måte forandrer seg til å bli en effektiv og intenst glad jaktpartner, da kan det skje mye rart. Hun kan gjøre et skikkelig godt stykke arbeide, perfekt søk, finner fugl, tar stand, reiser fuglen på ordre- og så bommer far. Det kan skje uten påtale en gang. Andre gang er kroppsspråket tydeligere kritisk. Gjerne fra sittende stilling med bekymret-kritisk blikk. jeg har hørt om jegere som har opplevd at bikkja går hjem etter tredje bommen.

Men det hender jo at både jeger og hund lykkes i sitt arbeide, og at fuglen etter fastlagt rituale havner i sekken. Etter en slik økt slapper vi av i lyngen omgitt av fjellandskap i praktfulle høstfarver, med en matbit og noe i koppen. Når hunden da legger sitt hode på ditt lår og ser opp på deg med et blikk og et kroppsspråk som klare og tydelig sier at både jeg og tilværelsen er all right da er det vanskelig å minne seg selv på at hunden ikke har menneskelige egenskaper.

Jeg vil tenne et lys for høstjakten, og for jegerens hund.

Herman Ramstad

Litt om Herman Ramstad

Herman ble medlem i Skøyen Rotary Klubb i 1992. En stupeulykke i 1999 gjorde at han fikk et komplisert nakke/rygg brudd. Unntatt hode og hals ble han fullstendig lam og følelsesløs, kunne ikke puste uten respirator og måtte ha hjelp 24 timer i døgnet. Han bodde på sykehjem, og kostet kommunen ca. 2,5 mill.kr. pr år.

Han lærte seg raskt å snakke med respirator, organiserte sitt eget, private sykepleie selskap, og kommunen aksepterte et tilbud fra han om å overta driften av seg selv for ca. 2,2 mill kr. pr år. Deretter flyttet han i egen leilighet og styrte et helkontinuerlig pleier opplegg. Han skaffet seg utstyr slik at han kunne operere en PC og internett med ansiktsbevegelser.

Herman var pensjonert industrileder, og bygget så opp sin egen konsulent virksomhet der han hjalp oppsagte ledere inn i nye jobber, outsourcing. I klubben var han et engasjert medlem som var med og utviklet klubbens interne miljø.

Herman levde i fire år etter stupeulykken. I den tiden, sittende helt lam i en rullestol og uten å kunne puste selv, utviklet han sin medmenneskelighet, innsikt og forståelse slik at å besøke han hver gang ble en positiv opplevelse. Etter ulykken mobiliserte han alle sine ressurser, klarte å skape en meningsfylt tilværelse for seg selv, og ble et enestående medmenneske for sine omgivelser.

Nils Grøholdt