Strålemaskiner er noen beist

Et nytt kapittel i behandlingen starter. Jeg skal ha 4 uker med stråling 5 dager i uken, i alt 40 behandlinger. Jeg har i jobbsammenheng vært på omvisning på DNR og sett disse maskinene, men hadde aldri drømt at jeg skulle få bruk for dem. Det er noen beist av maskiner, som er plassert inne i et rom, innhyllet i bly og betong. Når de stråler på halsen din, går halvparten av den energien strålene har, rett gjennom hodet ditt og rett i veggen bak deg. Strålen tar ikke bare knekken på kulen, men den bestråler også områder utenom kulen, som også blir skadet. Derfor blir en del av håret på baksiden av nakken ødelagt og en får noen pussige flekker uten hår.

Det andre problemet er at spyttkjertlene vil bli skadet, slik at jeg får betydelig redusert spyttproduksjon. Dermed mister jeg en av de beste  forsvarsmekanismene for å unngå hull i tennene. I tillegg må jeg forsone meg
med at jeg fra nå av alltid vil være tørr i munnen. Det blir å tygge tyggegummi resten av livet, for det hjelper på spyttproduksjonen.

Den 7. juni er det time for fiksering. Det betyr at de lager en maske av ansiktet mitt. Den skal brukes for at stillingen på hodet skal være nøyaktig lik ved hver behandling. Jeg blir ført opp noen trapper og gjennom noen ganger og er tydeligvis på en litt bortgjemt plass. I rommet står det en benk, og jeg blir bedt av en ung jente om å legge meg på den. Hun forklarer detaljert hva som skal foregå og setter i gang. Det kjennes ut som hun legger et vokslignende stoff som er ganske varmt over hele ansiktet mitt og former det til. Masken blir fort avkjølt og blir hardt, og hun tar den av. Mitt kunstige ansikt ser på meg og det skal følge meg hver dag de kommende uker.

Det går en uke og neste steg i opplegget er å bestemme strålefeltet. Igjen er det å finne fram til et litt bortgjemt rom hvor de spesielle røntgenmaskinene står. Jeg må legge meg på et bord og personalet går rundt for å forberede prosessen. Bilder tas og studeres og etterpå begynner de å tegne opp linjer og streker hvor strålingen skal gis. Det må gjøres ordentlig, slik at strålene treffer kulen og bare risikoområdet rundt, og dermed spare mest mulig av den resterende delen av halsen. De må også tenke på hvordan strålene går gjennom hodet og ut på den andre siden. Jeg tar på masken, slik at de ansatte kan tegne hvordan strålefeltet skal være. Legene skal bestemme hvor store doser stråling jeg skal ha samt foreta vurdering av hele strålingsopplegget. Det tar sin tid, men seansen er ikke særlig krevende for min del, og jeg kan forlate sykehuset med lette og raske skritt. Vi er klar til å sette i gang med strålebehandlingen.

19. juni reiser jeg til Montebello. Det er ferie, men kreften tar ingen sommerferie. Her er det full rulle, men det er mange ansatte som er borte. Det blir derfor mye å gjøre på alle de andre, og jeg har derfor fått en time om
kvelden. Det er ingen som har vakt lenger i avdelingens resepsjon og jeg virrer litt rundt for å finne ut hvor jeg skal. Heldigvis er det en sykepleier som har vært på toalettet, og jeg benytter sjansen med en gang til å spørre hvor jeg skal gå. Ser at hun føler seg litt beklemt over å bli nærmest overfalt ved dodøren, men jeg vil gjerne ha en veiviser til den riktige strålemaskinen. Hun følger meg bortover korridoren og vi kommer til venterommet for strålemaskinene 8, 9, 10 og 11. Der sitter det en litt eldre mann som ser på fjernsynet på veggen. Det er en tennismatch som sendes og han lar øynene følge ballen og beveger litt på hodet hver gang ballen blir slått. Lurer på hvor lenge jeg må sitte her før jeg får komme inn. Best å få det unnagjort.

En ung mann kommer i døren og sier "Kuvås". Han nesten roper enda det bare er jeg og den andre mannen som sitter og venter. Jeg følger med ham over gangen og inn på forrommet for strålemaskinen. Her sitter et par ansatte og jobber på pc'er og har det tydeligvis travelt. Jeg blir ført inn i en trang sluse og inn til strålemaskinen. En behagelig dame står der og hun ber meg sette meg ned litt og hun forteller grundig om hva som skal skje. Hun spør om jeg er klar, og jeg nikker og prøver å se litt kjekk ut. Den unge mannen går til en av hyllene og finner frem ansiktsmasken min mens damen går til en annen hylle og finner frem den spesielle hodestøtten jeg skal bruke. Jeg tar av meg på overkroppen og damen tar opp et bilde på skjermen med mine data samt et bilde av meg. Jeg bekrefter at dette er meg. Skjønner godt at sykehuset må dobbeltsjekke og kontrollere på alle måter at de har fått riktig person og at de har det riktige stråleprogrammet fremme.

Jeg legger meg på benken og de to går på hver sin side av meg og prøver å spenne på meg masken mens jeg ligger der. De strever mye, for masken har nok blitt en god del trangere enn den skal være. Spennene som skal festes til bordet, kommer ikke på plass med en gang og de bruker alle sine krefter for å få det til. Masken strammer hardt over nesen og øverste del av halsen og det er vanskelig å puste. Prøver å vri litt på ansiktet for liksom å få bedre plass, men den strammer like mye den fordømte masken. Ser gjennom de små hullene som er laget for øynene og skimter noen laserstråler og maskinens hode som stirrer ned på meg.

Endelig sier det knepp og masken sitter fast i benken og jeg kan ikke bevege hodet. Ved første gangs behandling må det foretas grundige målinger og justeringer. Jeg skimter noen tråder med kuler som henger ned fra taket. Det er tydelig at dette er en del av opplegget for å kalibrere maskinen i forhold til strålingsfeltet. De går rundt bordet og snakker med hverandre og foretar justeringer. Etter hvert høres det ut som de begynner å bli ferdig med programmeringen av maskinen, og hun sier at de nå vil gå til rommet ved siden av, men at de kan både se og høre meg derfra. Vink med handen hvis det er noe galt. Plutselig begynner det å brumme i maskinen. Hodet beveger seg og går til ulike posisjoner for liksom å kjøre opp en ukjent løype. Men så stopper den. Jeg kan se at nå står maskinens hode rett i mot meg, og så kommer det en lav summing. Jeg kjenner ingen verdens ting av strålingen, men jeg vet at nå farer det kraftige stråler mot halsen min og rett gjennom hodet mitt. Det blir litt stille og så begynner maskinen å brumme igjen. Hodet flytter seg til neste posisjon for å stråle meg fra en ny vinkel, og det summer på nytt. Så flytter hodet seg igjen og prosessen forsetter på samme måte.

Etter forbausende kort stund kommer de to tilbake og sier at nå er vi ferdige og kjører bordet ned mot gulvet. De prøver å fjerne masken, men den sitter godt fast. De strever og mumler hvor vanskelig det er å få løs spennene, men så sier det pang og jeg kjenner jeg kan puste som vanlig igjen. Utrolig godt å bli kvitt masken, og jeg spretter ned fra bordet og de spør om alt er vel. "Ja, bare fint og ha en god kveld". "Vi sees i morgen til samme tid", sier den ene og jeg går ut til en deilig sommerkveld og kjører hjem.

 Jeg tenner lyses for at: Forskningen skal gi oss fremgang i behandlingen av kreft