Jeg har tidligere snakket om hvor viktig jeg tror det er at vi mennesker forsøker å se hverandre.

Jeg ønsker å forfølge denne tanken idet jeg vil reflektere litt i dag over de mange selgerne av gatemagasinet "=OSLO".

Ingen kan ha unngått å ha sett noen av disse og dermed også magasinet "=OSLO", i vår by gater. Første mandag i hver måned kommer som kjent en ny utgave.

"=OSLO" er et uavhengig, non-profit gatemagasin og er et talerør for vanskelig-stilte og utstøtte på gata i Oslo. Det ble startet i 2005 etter en sosial forretningsmodell fra USA og Storbritannia. Selgerne kjøper magasinet for Kr 25.- og selger det videre for Kr 50.-. Gevinsten går tilbake til selgerne i form av forskjelllige aktivitetstilbud, materiell og prosjekter. Bak magasinet står stiftelsen ERLIK som pr i dag har registrert mer enn 800 selgere, hvorav ca 100 er fast på plass.

Hva er stiftelsen's visjon?

Verdighet, forståelse og like rettigheter er nøkkelord for gatemagasinbevegelsen. Stiftelsen arbeider for at alle skal ha de samme rettighetene når det gjelder rettsvern, utdannelse og helse. En viktig del i dette arbeidet er målet om større toleranse og forståelse av vanskeligstiltes livssituasjon.

Organisasjonens mål er å hjelpe vanskeligstilte til å få et bedre liv og en økt verdighet gjennom å tilby hederlig arbeid. For svært mange representerer magasinsalg en kilde til selvrespekt og inkludering i samfunnet.

Det å kjøpe magasinet er i seg selv viktig. Men personlig tror jeg det er minst like viktig å se mennesket bak selgeren. Når vi møtes på gaten bør vi bry oss så mye at vi tar oss tid til å snakke med vedkommende for om mulig å åpne en dør på gløtt. Vise med all tydelighet at mennesket bak selgeren har blitt sett.

Selv er jeg sikkert ikke blant de aller beste kundene men jeg kjøper noen utgaver av dette magasinet hvert år. Jeg kan heller ikke skryte på meg at jeg leser alle utgavene fra perm til perm. Dette til tross at det holder en meget høy kvalitet, både tekst og bilder.

Men jeg forsøker å gjøre et poeng hvis mulig, nemlig at jeg henvender meg til den samme selger hver gang. Slik jeg opplever det har dette etter hvert gitt meg mulighet til å bli litte granne kjent med "min selger".

- Bli større, sa kongen i nyttårstalen, og brukte en "=OSLO" selger som eksempel. Han refererte til Christer Modin. Mannen som intervjuet kongen, et møte og et intervju som rørte mange av oss som så dette før jul.

Min eksklusive leverandør/selger av "=OSLO" bærer ikke navnet Christer. La oss kalle ham "Arne". Arne er en liten og spinkel ung mann som får meg til å tenke på en redd, liten og skjør fugl. Jeg har en sterk fornemmelse at han bærer på angst noe som hemmer talen pga stamming.

Jeg forstår at han har gått mye på amfetamin. Han sier at forbruket har blitt mindre og det er åpenbart at hans tilhørighet til stiftelsen ERLIK OSLO og hans faste jobb som selger av magasinet "=OSLO" har vært en redningsbøye. Han forteller også at han har et fast sted å sove (hos en venn) og at han også får mat daglig.

Jeg møtte Arne før Jul. Og jeg har møtt ham igjen på det nye året. Kjøpte av ham det nest siste han hadde igjen. "Det aller siste skulle kunne gå lett som bare det", sa han fornøyd. I blant tenker jeg at jeg burde by Arne på en kopp kaffe for derved kanskje å kunne bli litt bedre kjent med ham.

Fanny, min kone, har faktisk gjort noe tilsvarende en gang. Helt spontant tok hun med seg en av de mange sliterne i Oslo, og gikk på konditori. Det ble en sterk opplevelse for begge to.

Så modig har ikke jeg vært ennå. Jeg må bare innrømme det. Det er heller ikke sikkert at verken Arne eller jeg er moden for et slikt møte ennå? Jeg må i all fall be om litt mer tid.

Jeg tenker litt over mine korte samtaler med Arne. De går ganske sikkert altfor mye på mine egne premisser. Basert på mine spørsmål og tanker rundt Arne's tilværelse som jeg ikke vet nok om.

Jeg snakker om å se mennesker på vår veg og her har jeg altså snakket om å se og også forsøke å bidra i en liten grad til våre egne slitere som har fått en ny mulighet i livet takket være at de nå er registrerte selgere av gatemagasinet "= OSLO".

Men hva med tiggere fra Romania, andre land og andre steder. Ser vi dem? Er vi villige til å bry oss om disse menneskene som også sliter i samme grad?
Jeg har ikke svaret her og nå og lar derfor spørsmålet henge i løse luften, til vi kanskje en annen dag kan ta det opp.

I mellomtiden tenner jeg lyset for sliterne bak "=OSLO", for at denne muligheten kan hjelpe de aller fleste av dem, de som ikke bukker under, tilbake til et verdig liv og en rimelig levelig tilværelse med håp om en framtid!