web
analytics

Lystennerinnlegg 31. januar 2018

"Godt å se deg.." - (Anne Heimdal)

Det er for de fleste en selvfølelighet å bli sett og hørt. Kollegaer prater, møter du venner så blir en sett og vi prater.  I butikken henvender betjening seg direkte til deg.

Men, hvordan møter du en kollega eller venn som nå sitter i rullestol, drar litt på den ene benet, skjev i ansiktett, lam i en arm, vanskelig for å prate, har kreft, og som har gjennomlevd et traume? Ofte er begge to er nervøse.

Hva sier jeg nå?

Hvor mange vil si; “SÅ GODT Å SE DEG”  

Ikke mange vil jeg tro.

Så mye kjærlighet og empati, som ligger i disse ordene. “Så godt å se deg”

Og dessuten, en stillesigende avtale om at vi trenger ikke si noe mer - foreløpig.

I dagens samfunn er det mange som synes det er vanskelig å møte kollegaer, venner mm som nylig har gjennomgått  traumer.  -En ser bort, prøver å unngå å møtes, krysser gaten, unngår å være på tomannshånd. Kan vi ikke unngå vedkommende, så prøver vi å gå raskt vekk. Eller det prates som om vedkommende ikke er tilstede, - prater med ekefeller, og andre i steden 

Hvem kan klandres for det?  Det er vanlig i dagens samfunn. Burde vi ikke ha lært, at det ikke er farlig, - det går bra bare å si;   “DET ER GODT Å SE DEG".

Neste gang er det kanskje deg det gjelder, deg som skal møte en som har hatt kreft, slag eller hjerteinfarkt. Deg som velger å gå over på den andre siden av gaten, redd for å møte vedkommende. Det er så mye du kunne ha sagt, men våget ikke.

Rådet fra LHL Hjerneslag Ung er klart: 

DET ER SÅ GODT Å SE DEG.