Lystennerinnlegg 28. februar 2018

"Om rettferdighet.." - Ole Chr. (Kleppe)

Det er få , om noen, runde tall og markeringer i år, hverken av begynnelsen eller slutten av 2. verdenskrig eller invasjonen av Norge i 1940. Likevel er det stor oppmerksomhet rundt temaet, om krig, invasjon, flukt, ledelse, motstand og politikk fra perioden som preget verden fra 1939 - 1945. Et lite blikk på film og bøker som omtaler denne perioden viser at materialet fortsatt er svært relevant og interessant for dagens publikum i alle aldersgrupper. Du kan se på Nettflix serien - The Crown, , Gå på kino og se "The darkest hour, om Winston Churchill", eller "Den tolvte mann" se lineært tv, om sabotasjeaksjonen "operasjon muskedunder", se dokumentaren om funnet av tungtvannskjelleren på Vemork, eller "Kongens nei, både som film og bok. Av bøker er det utallige, årlige utgivelser. Se på bokserien "en sjøens helt" til Jon Michelet om krigsseilerne - opplaget har passert 750.000 bøker.

En av grunnene til disse utallige fortellingene på papir, lerret og skjerm er at ulike nasjonale og internasjonale arkiver løpende gjennom årene frigir bånnlagt og hemmelig dokumentasjon som gir nytt innblikk i krigens grufullheter, personligheter og politikk med ny innsikt og viten. Og historiene fenger hos stadig nytt publikum. Det er ennå ikke glemt - og jeg med mange mener at det ikke skal glemmes! Selv om tidsvitnene forlater oss, fortjener historien at vi som står igjen bringer den videre og legger til ny viten og innsikt.

Jeg har selv de siste 20 årene gradvis hentet ut dokumentasjon fra norske og britiske arkiver om min egen bestefar Wilhelm Holst som viet 10 av sine siste år av sitt voksne liv til motstand mot urettferdighet, vold og overgrep som kommisær for de nordiske hospitaler i Spania under den spanske borgerkrigen fra 1937-1939 og etter sin flukt fra Franco til Frankrike i 1939 ble rekruttert inn som gruppeleder i Fransk motstandsbevegelse og som agent i Britisk etterretning MI9 og SOE - Special Operations Executivé. For sin innsats ble han behørig dokorert, både med St. Olav og den franske Æreslegion, men prestasjonene som lå til grunn har vært godt bevart i arkivhvelvene. Selv i dag, snart 75 år etter krigens slutt er det mye materiale som fortsatt kan bekrefte, korrigere eller endre historien.

Et eksempel på dette er et dokument som jeg selv fikk tilbakelevert fra Riksarkivet denne uken. Dette dokumentet ble oppbevart av min bestefar i et bankhvelv i Paris gjennom krigen. Etter en uventet død i 1949 ble bankboksen glemt og først åpnet i 1954 med det norske generalkonsulat i Paris til stede! Da min bestemor oppholdt seg i Norge, var de hennes representant. Bankboksen inneholdt intet av verdi, var tilbakemeldingen den gang. Det vi ikke fikk rede på var dokumentet som lå i en konvolutt, merket "madame Ingeborg Heinemann" Konvolutten med innhold ble oversendt UD i Oslo og siden arkivert og plassert i Riksarkivet.  Der lå den, uten innsyn, frem til mitt besøk en vårdag i fjor. I snart 65 år.

Ingeborg Heinemann var ektefellen til et medlem av min morfars motstandsgruppe i Paris, Willy Heinemann. Han ble etter krigen fremstilt som tyskervennlig forretningsmann og krigsprofittør, uten selv å ha anledning til å motbevise dette, da hans virksomhet som agent og motstandsmann var strengt taushetsbelagt, også overfor sine nærmeste. Innholdet i konvolutten til Ingeborg dokumenterer hans lojale virksomhet til de allierte, fra Den Franske overkommando og skulle tydeligvis overbringes ved hans død. Det ulyksalige var at min bestefar døde først, uten omgivelsenes kjennskap til bankboksen.

Heinemann var fra første verdenskrig tildelt Krigskorset og utnevnt til kommandør av den Franske Æreslegion for sin innsats i flere land, også som medlem av Fremmedlegionen. Likevel fikk Heinemann mistillit mot seg fra norske myndigheter, det norske miljøet i Paris, sin familie og ektefelle. Han forlot sin kone og flyttet til Italia etter krigen, hvor han døde 30 år senere. Han døde uten oppreisning og uten hans families kjennskap til hans dokumenterte agentvirksomhet. Ingeborg Heinemann døde i 1964 uvitende om sin manns heltemot.

I høst fikk jeg gleden av å informere hans oldebarn som etterkommere, om hans virksomhet i de alliertes tjeneste. Til nå, for omgivelsene, en ukjent historie.

Nå, etter utleveringen av dokumentet, kan jeg overlevere dette videre til dens rettmessige eier, hans etterkommere, og bidra til Willy Heinemanns rettmessige ettermæle.