Nylig ga professor og forfatter
Helene Uri ut en veldig lesverdig og interessant bok som har fått tittelen: «
Hvem Sa Hva?».
Det første som slår en når man får boken i hendene, er at den har fått en meget gjenkjennelig ytre layout. Den ligner mistenkelig på Aftenpostens årsleksikon «
Hvem Hva Hvor», som kom ut første gang like før krigen.
«Hvem Sa Hva» handler om språk og kjønn. Den handler om hvordan menn og kvinner bruker språket forskjellig, og den handler om hvordan menn og kvinner omtales i bøker, massemedier og filmer.
Uri peker på at det er mange menn i det språket hun bruker til daglig: - nordmann, mannskap, manne seg opp, ha baller og seierherre f. eks. Hun slår også fast at det bare er ca en tiendedel av gatene i Oslo som er oppkalt etter kvinner. Spaserer man rundt i byen, går man altså for det meste i «mannegater».
I boken sin stiller Helene Uri en rekke spørsmål om hvordan- og hvorfor disse påviste fenomenene har oppstått, og hvorfor ujevnheten i vår likestillingstid ikke viskes raskere ut. For en viss tendens til større grad av likhet mellom mann og kvinne er, slik Uri ser det, på vei også innenfor språket vårt.
Når man skal foreta studier av dette, er det selvfølgelig også på dette felt nærliggende å ta i bruk tall og statistikk.
Man vil gjennom slike studier/forsking fort kunne se at kvinner og menn ikke opptrer like ofte i aviser og på TV. Det man ofte kommer til, er at mennene her opptar rundt to tredjedeler av plassen, uten at vi reager i særlig grad på dette misforholdet.
Vi trøster oss kanskje med at det in faktum er en udiskutabel kjønnsforskjell i samfunnet – totalt sett, og da er det ikke mer enn rett og rimelig at det blir mer nyhetsverdige saker med menn i hovedrollene - enn kvinner. Graden av denne ulikheten er imidlertid i følge Uri, større enn virkeligheten tilsier. Skjevheten lever og trives, også på helt unødvendige steder.
Når man slik tar tall og statistikker i bruk som grunnlag for å rettferdiggjøre fenomener i samfunnet, bør man imidlertid kanskje krydre dette med tanker som setter den ekte klarhets harmoni i høysetet. Det er ikke sikkert at tallene og formlene sier noe om det vesentligste.
Her trekker Uri frem superromatikeren Novalis (eller Friedrich Leopold von Hardenburg – som hans rette navn var)
Han skrev følgende i en gjendiktning av Andre Bjerke:
«Når tall og formler ikke mer
gir nøkkelen til hva som skjer
når de som sang og gav seg hen
vet mer enn meget lærde menn;
når verden atter har begitt
sig dit hvor livet strømmer fritt;
når lys og skygge møtes i
den ekte klarhets harmoni,
og dikt og eventyr blir sann
historie om jordens land
da vil det store livsbedrag
forsvinne ved et trylleslag.»
Jeg tenner lyset for «Den ekte klarhets harmoni».
