Kjære Rotaryvenner i Oslo Vest og Oslo International, kjære ledsagere.

Velkommen til høstfest, vårt julebord. Jeg har et ønske for kvelden, et ønske om stoff til en klubbantologi. På barneskolen, for mange år siden, fikk vi gjerne spørsmål om å skrive stil når vi kom tilbake fra ferie. Så dette kan vi. Det ville være spennende om hver enkelt av oss skriver en liten julefortelling, om hvordan det startet, dette medlemskapet. Det kunne gi oss en dypere forståelse av hva som rekrutterer.

Hvordan var mitt første møte med klubben? Jeg var gjest mange ganger, å bli medlem satt langt inne. Det endret seg da klubben byttet ut foredraget med utflukt til Nakholmen. En sammensveiset gjeng på tur, og så sommerfest i Evas hage. Dette ble avgjørende for min beslutning om å bli medlem.

Noen måneder senere var jeg på distriktskonferanse, først da så jeg at dette var da en svært så voksen forsamling. Dette må vi gjøre noe med, tenkte jeg da jeg ble president, og ivret for en guvernør ved navn Tor Petter, i håp om at han kunne senke gjennomsnittsalderen i distriktsledelsen, og gi Rotary den oppturen vi fortjener. Nå ble det ikke slik. Men vi fortviler ikke, for hva gjør det?
Vi har jo våre 5 F’ers krav til oss selv og til klubben, hør:  

Jeg valgte ikke Rotary, jeg valgte Oslo Vest Rotary. Valg av klubb er viktig for de fleste, slett ikke tilfeldig, har gjerne en forhistorie: Det handler gjerne om jobb, om bosted, om egen og ektefelles barneskole, det handler om oppvekst, og mye mer. Men å snakke om eget Rotarymedlemskap sitter langt inne. «ROTARY» er sjelden snakkis i sosiale sammenhenger, dog kanskje blant kvinner?  Kjære venner: Send meg en julefortelling om hvordan det begynte. Men nå er vi på julebord, kos dere!

Utviklingsarbeid er krevende i arbeidslivet, men hakket verre i en frivillig organisasjon, hvor gjennomføringen må være lystbetont. Det rant nok litt over for guvernøren i høst, da han en sen augustkveld sendte mail til 17 av distriktets 52 presidenter: «God kveld. Det burde være unødvendig at vi skal benytte tiden til å følge opp ansvarlige ledere i klubbene våre», skrev han.
Han har nok fått mye pepper for den mailen, guvernøren! For egen del vil jeg prøve å avslutte mailer med noe som «løfter dagen», og ønsker meg Piet Heins samlede verker til jul.

Jeg imponeres av våre medlemmer som driver Turkameratene med stort engasjement. De utgjør en forskjell, er blitt viktige på Madserudhjemmet, og vi trenger flere.  Vi promoterte oss fint på Markedsdagen i Bogstadveien, hvor 11 medlemmer bidro til å gjøre Rotary synlig i bybildet, sammen med Oslo International. Og vi promoterer oss på flere vis på videregående skoler rundt om i Oslo Vest.

Rekruttering til Rotary har trange kår. Mens vi ivrer etter å snu utviklingen, blir vi færre, og vi blir eldre. Vi tolker samfunnsendringer ulikt, og det gir seg utslag i ulike løsningsforslag, men som er likeverdige i den store sammenhengen.
Klubbene må forankres i lokalsamfunnet, tror jeg, i storby så vel som i distriktene, slik at klubbene får en plass i lokalbefolkningens hjerter. Det er her vi bygger omdømme, det er her vi legger grunnlag for rekruttering.

Vi har ressurser til å utvikle Oslo Vest som yrkesorganisasjon, tilpasset de enorme strukturelle bransjeendringer vi har fått beskrevet så godt av Idar Kreutzer. Vi må holde oss fast i bordkanten, jobbe på flere felt samtidig, og vi vil se resultater.

I tillegg må vi satse på en ungdommelig ledelse, tror jeg. Nesodden går foran, med 21-årige Marthe Sponberg. Det er verdt å prøve for andre. Selv er jeg president fra den godt voksne aldersgruppen, men har et ørlite håp om å kunne gi et lite bidrag til endring og utvikling. Hvis ikke, ja så er det spilt energi å være president, tenker jeg.

Jeg vil nevne en mann ved navn Knut, aktivt medlem i historielaget. Jeg kjenner han fra år tilbake som lokalpolitiker. Noen kjenner Knut som direktør, andre som fylkesrådmann. Jeg møter han av og til i Frognerparken på vei til Schafteløkken.
Nå, etter mange års bekjentskap, forteller han om sitt eget medlemskap i Rotary.

Det er god investering å støtte lokale prosjekter. «Alle vet jo det», synger Kari Bremnes. La oss igjen se til Nesodden. Mor-/barn-/ungdomsstøtte er god PR for Rotary, styrker omdømmet, gjør oss til en snakkis. Det er ikke uten grunn at investor Arthur Buchardt har bidratt så sterkt til Ungdomspaviljongen foran Colosseum. Og nå overtar han Fredskonserten!

På Distriktskonferansen nylig ble jeg begeistret da jeg hørte Verdenspresidentens representant, danske Jens Erik Rasmussen, hilse klubbene. Rasmussens «test» på klubbarbeid er omtrent slik: Hvem vil savne oss hvis klubben blir borte fra kloden i morgen? Og Rasmussens «gullstandard» for klubbarbeid lyder omtrent slik: Vær forbilde for lokalsamfunnet.
For meg ble Rasmussen det viktigste innslaget på konferansen.

Avslutningsvis vil jeg skryte av oss selv og av Oslo International:
      Vi er pragmatisk, vi er rause, vi er inkluderende,  
      vi snakker varmt om hverandre, og vi er ivaretagende,
      vi er en aktiv klubb med gode aktiviteter i ekte Rotaryånd.

Og så til prikken over i-en. Margrethe klarte å skaffe oss Idar Kreutzer til å snakke om «Det grønne skiftet», og det ble et utrolig klubbmøte. Foredraget utløste et sjeldent stort engasjement i forsamlingen, og gir oss inspirasjon til videre miljøengasjement.

All ære til yrkesnettverket som arrangerte årets første nettverksmøte i etterkant av Kreutzer. Vi var et 10-talls fremmøtte som fortsatte å samtale etter klubbmøtet. Det var enighet om at bærekraftig utvikling innen noen utvalgte bransjer bør med i programmet. Kanskje også et førsommerseminar på danskebåten, med tema bærekraftig utvikling. Var det ikke slik, Per Gustav? 

Publisert av Kristian Kristiansen 21. november 2018