Kjære president, gjester og Rotaryvenner.

Et tema som har opptatt meg over en lang periode, ja i flere år, er det offentlig ordskifte. Sosiale medier gir alle mulighet for å nå frem med sine meninger. Sosiale medier gir forbrukermakt. Det er blitt mulig å påvirke.

Det er ikke lenger redaktører som velger hvem som skal komme til orde, det kan vi ordne selv. Vi kan blogge, skrive egne innlegg, svare på andres. Noen steder må man logge inn for å kommenter, men mange steder kan man bare legge en ut en kommentar. Bedrifter kan markedsføre seg. Små virksomheter kan bli store gjennom nettverk. Leder kan være synlige ovenfor både sine ansatte, kunder, politikere og andre interessenter. Del og lik

For målet på om man blir hørt på nettet måler vi i likes, emojs, deling, kommentarer, følgere. Men er det sant – kommer alle til ordet?  og hva spiller størst rolle – form eller innhold? Hva skal faktisk til for å bli stor? Er de store viktig – mener de noe viktig – er de gode forbilder?

I går var debatten på NRK viet de såkalte rosabloggerne. Rosabloggere er bloggere, ofte unge, som skriver om seg og sitt og det som opptar dem. De blir forbilder for mange unge og blir kalt influenser. Med andre ord en person som influerer på andre, som får betydning for hvordan andre tenker, mener og handler. Diskusjonen i går dreide seg om krangel mellom to blogger hvor den ene beskylder den andre for å være verdens verste forbilde fordi hun er for opptatt av utseende mm.

Og det kan man skjønne den andre bloggere mener noe om, og det er en viktig debatt, og fint at det sies i fra. Og noen ganger helliger kanskje målet midlet. Hvis innlegg og påfølgende debatt i NRK får Rosabloggeren som omtales som verdens verste forbilde til å tenke mer over nettopp rollen som forbilde, om ansvaret man har som forbilde, så er det kanskje verdt det?

Men er man et godt forbilde hvis man sier fra på feil måte? Er ikke formen - måten vi sier i fra på også viktig? Må en som stikker frem hodet, en som tar en posisjon, tåle alt?

Da jeg jobbet i eforum for mer enn 12 år siden var jeg ganske aktiv i pressen. Jeg skrev en artikkel om politikk, personvern og tjenesteutvikling. Venstre hadde kritisert et nytt billettsystem som sporveiene jobbet med fordi Venstre mente at det truet personvernet. Jeg skrev at jeg hadde stor forståelse for fokuset på personvern, men ønsket meg at politikerne kunne ha et mer balansert fokus på personvern opp mot behovet for utvikling av samfunnsnyttige tjenester til glede for oss som brukere. Av personer som var mer fokusert på personvernet enn på tjeneste utviklingen ble dette ikke nådig tatt opp. Under artikkelen kom det en rekke innlegg. Noe av dem temmelig grove. Jeg ble kalt de mest utrolige ting; nazist og fazist var to begreper som har festet seg i hukommelsen, og ikke minst de to pistolene som sto å skjøt på hver side av navnet mitt. Veldig usaklig og ganske sterkt.

I dag er jeg svært mye mer forsiktig med hva jeg ytre i media og ikke minst i sosiale medier, kanskje for forsiktig. Mange ganger har jeg lyst til å være med å mene noe. Men jeg har holdt tilbake. Redd for å mist kontrollen på resultatet av innlegget. For et presumtivt balansert innlegg kan bli møtt med uforståelig sterke tilbakemeldinger. Det er heller ikke verdt å bruke tiden på. Det blir jo ingen god faglig debatt, hvis den drukner i hatefulle ytringer. Og som leder for en virksomhet som jeg har vært i mange år vil det man mener privat også forbindes med den man er som leder. Da har man et ekstra ansvar for hvordan man fremstår mener jeg.

Kanskje er det for enkelt å kommenter og komme til orde? Det går raskt. Vi tenker oss kanskje ikke nok om når vi skriver.
Mange mener ikke bare noe om sak, de mener noe om personer og det de skriver er så stygt, så ubalansert, så lite nøyaktig, så lite velmenende og konstruktivt. Og det får ingen konsekvenser – ikke for den som skriver, men kanskje for den som omtales. 

Et annet fenomen er at vi tillegger andre synspunkter. ALLE på høyre siden, ALLE på vestre siden, ALLE velgere av bestemte partier – vi blir definert inn i homogene grupper, og skjærer alle over en kam.

I dette klimaet tror jeg det er en del stemmer som forstummer. Stemmer jeg gjerne skulle hørt. Stemmer som kunne balansert debatten, bragt nye momenter til torgs. Ikke nødvendigvis fordi jeg er enig, men fordi det gir innspill og grunnlag for refleksjon.

Hvordan skal vi få disse stemmene frem? Hvordan påvirker tonen og formen i det offentlige ordskiftet ytringsfriheten. Hvis noen ytrer seg fritt uten tanke på form og innhold, og andre skremmes til taushet? Er ytringsfriheten ivaretatt da?

Publisert av Kristian Kristiansen 20. mars 2019