Møtet 20. mars 2019
"Er demokratiet i krise?" - Professor Øyvind Østerud
Fremmøtet: 24 medlemmer
Gjester
Gjester
- Gerd Nini Krogenæs
- Ingolf Vislie
- Dag Halvorsen, St. Petersburg RK
- Pål Arne Næss
Klubbsaker
- Dag Halvorsen: Han tiltrådte høsten 2017 som Norges generalkonsul i St. Petersburg, hvor han nå i ca. et år har vært med i en Rotaryklubb. Medlemmene er hovedsakelig forretningsfolk og akademikere. Det er positive folk som det er hyggelig og nyttig å ha kontakt med for å forstå det lokale miljøet.
- De minnes fortsatt at daværende Skøyen Rotary Klubb ved Bjørn Arild (Søsveen) medvirket til å starte Rotary-bevegelsen i Leningrad i 1990 og noen av dem besøkte Oslo i den forbindelse. Det er nå stor interesse for å gjenoppta kontakten. Les forhistorien detaljert i Svenniks (Høyer) Årsberetning fra 1990, Skøyen Rotary Rapport fra August 1990, Lars (Bull-Berg) Årsberetning fra 1991 samt nyhetsartiklene "Sovjetdiplomat opptatt i norsk Rotary" og "Vår nye verden", begge publisert av Gisle (Hollekim) for Aftenposten.
- I forrige uke kom en rapport som er midt i sentrum for dette temaet. Det gis ut årlig rapporter om demokratiets tilstand i verden. De lages av forskjellige databanker/tenketanker, så som The Economisk Intelligence Unit som ga ut sin «Democracy Index». Dette blir en helsemåling for demokratiets tilstand rundt i verden, og utviklings–tendensene siden forrige måling i 2017. Styreformene blir delt i fire kategorier. Det ene er fulle demokratier, for det annet svekkede eller svake demokratier, for det tredje blandingsregimer, og for det fjerde autoritære regimer.
- I 2018 var det 20 land av 170 som var fulle demokratier, dette utgjør 12% av landene og drøyt 4% av verdens befolkning. Det blir målt på full alminnelig stemmerett, fri adgang til å delta i valg, åpen konkurranse mellom politiske partier, alternativer og kandidater, fri adgang for alle til å presentere sitt program i massemedia, ytrings- og forsamlingsfrihet, og rettssikkerhet for borgere.
- Svekkede demokratier er 55 land. Store deler av Sør-Europa kommer inn her (ikke Spania), og betydelige deler av Øst-Europa.
- 39 land er blandingsregimer. 53 land er autoritære regimer.
- Gjennomgående er det en svak økning i den politiske deltakelsen, men det observeres en svekket tillit til politikere og politiske organer. Mye av det økte engasjementet er en protest mot det etablerte.
- Som før er det ett land som ligger på topp i denne målingen: Norge. Sånn har det vært i lang tid. I den andre enden finner vi Nord-Korea. De nordiske lang ligger gjennomgående høyt, men Sverige har litt problemer mye pga masseinnvandring.
- Hvis vi skal se på om demokratiet er i krise i landene nær oss, må vi se på fulle demokratier. Det er der en kan måle det og se det. I Vest-Europa er typiske krisetegn knyttet til to ulike dimensjoner. Den ene er folkesuverenitet – et gammelt uttrykk kjent fra den franske revolusjon og fra Grunnloven i 1814. Det betyr alminnelig stemmerett og frie valg, et stort antall flertallsbeslutninger på viktige politiske områder, og de som treffer beslutningene har dermed reell innflytelse på utviklingen av viktige samfunnsmessige forhold.
- Den andre betydninger av demokrati er knyttet til rettigheter. Dette gjelder forhold som rett til å delta, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, rettstat med høy grad av rettssikkerhet, garantier for mindretallet, og et privat rom som er vernet mot statlig inngripen. Videre gjelder det betydningen av fri diskusjon, evnen til kompromisser, at ytterpunktene ikke vokser så langt fra hverandre at de ikke blir i stand til å kommunisere og kompromisse. Det må være en slik gjensidig tillit mellom borgere at de ikke flyr i strupen på hverandre, og at alle respekterer utfallet av valg. De landene som ikke er demokratiske, er land hvor det ikke er enighet om spillereglene.
- En viktig forutsetning for å kunne kalles et fullt demokrati, er en høy grad av stabilitet over tid. Hvis det er for store forskjeller på fattige og rike, vil det være vanskelig å få et demokrati til å fungere. Hvis noen blir for rike, vil det undergrave stabiliteten, særlig hvis det skyldes korrupsjon eller at noen beriker seg urettmessig. Det må også være en viss grad av velstandsøkning for de fleste; tilbakegang som skaper stor frustrasjon hos store befolkningsgrupper svekker grunnlaget for et fullt demokrati. Autoritære stater er på sin side gjennomgående fattigere. Det bør være slik at demokratiske stater fremstår som et forbilde; noe man ønsker seg.
- Utviklingen i de siste 10-årene, fra 90-tallet og frem til i dag, har vist en forvitring av grunnlaget for demokrati i mange land – også i den vestlige verden. Stagnasjon og tilbakeslag har bidratt til dette; eksempler er Hellas, Italia, til dels Portugal har hatt negativ økonomisk vekst i deler av perioden. Dette startet med finanskrisen i 2008. Arbeidsledigheten økte, og store grupper ble stående uten arbeid. Opptil 1/3 av ungdom under 30 år har vært utenfor arbeidsmarkedet. Dette er et krisetegn.
- Det har vært en voksende ulikhet. For 25 år siden tjente de best betalte topplederne det samme i året som en vanlig ansatt gjorde på en uke eller en måned. I dag kan de ha en dagslønn som tilsvarer en normal årslønn i samme konsernet. Trump kan ha hatt appell til de som opplever denne situasjonen, samtidig som arbeidsplassene deres flyttes til lavkostland. Tilsvarende har Brexit fått stemmer fra de gamle industri- og gruvebyene. Labour forregnet seg fullstendig i forhold til egne velgere. Det er større avstand mellom regioner og folkegrupper i mange land. En siste faktor er at det er blitt et autoritært alternativ med stor vekst og stor fremgang – først og fremst Kina. Det er derfor blitt en autoritær, statsstyrt kapitalisme som har vist seg effektiv på mange måter.
- Dette betyr dels at noen autoritære stater har hatt betydelig vekst og utvikling, dels at vestlige land har opplevd tilbakeslag og noen ganger full stagnasjon i økonomien. Demokratiske regimer leverer ikke velferdsgoder som borgerne forventer, og det blir en tillitskrise. Samtidig er det mange som setter spørsmålstegn ved om folkesuvereniteten er effektiv når beslutninger treffes andre steder – sentralt i et internasjonalt næringsliv, eller sentralt i EU – et sted der nasjonale innbyggere og politikere ikke føler at de har innflytelse og når frem. «Stemmeseddelen er devaluert» hvis beslutningsmakten ligger et annet sted.
- Stikkordet er globalisering. Det liberale demokrati blir helt splittet i to.
- Det ene synet går ut på at folkesuverenitet er det sentrale, det andre er rettighetssystemet. Mange spørsmål kan bare løses overnasjonalt: miljøproblemet, finansiell stabilitet, krig/fred, valutabevegelser – da må man ha et overnasjonalt beslutningssystem, og det er ikke problematisk. Dette støttes i overveiende grad av de etablerte partiene og politiske ledere over hele Vest-Europa. Rettighetssystemet blir da på en måte en udemokratisk liberalisme ved at det ikke er folkeflertallet som bestemmer; det når ikke frem til det overnasjonale nivå.
- Det andre synet kommer til uttrykk ved at partier, protestpartier, utenfor det etablerte systemet vokser frem. Dette er et synlig uttrykk for demokratikrise. Partiene er mange og sterke, har en annen retorikk og henvender seg til folk på en annen måte. Nasjonal Front er det største arbeiderpartiet i Frankrike, og har fått støtte av 1/3 av velgerne. I Italia ser vi det samme: protestpartiene sitter med regjeringsmakt. I Sverige så vi krisen med Sverigedemokratene, Sannfinnene i Finland, Frihetspartiet i Østerrike, AfD i Tyskland. De har fått enorm oppslutning på kort tid. De har det synet at folkesuvereniteten er det sentrale, og at det universelle rettighetssystemet teller mindre. Det er en sentral konfliktlinje om innvandringspolitikken. Et tydelig uttrykk ligger i synet på folkeavstemninger. De tradisjonelle partiene føler dette som en trussel; det svekker kontrollen. Protestpartiene vil gjerne ha folkeavstemninger som en alternativ kanal til makt. Det blir et illiberalt demokrati i den forstand at de ikke aksepterer universelle rettigheter for alle. Dette betyr at synet på demokrati er splittet opp i to vidt forskjellige synsvinkler på hva som er sentralt. Det liberale demokrati er revet fra hverandre i to motstridende fløyer som symboliseres med de etablerte partiene på den ene siden og protestpartiene på den andre.
- Økonomisk tilbakegang som rammer ulikt er en vesentlig forklaringsfaktor. Avindustrialisering, utflytting av arbeidsplasser, kriserammede utkantstrøk er stikkord for Brexit, for Nasjonal Front osv. I Frankrike var det geografisk nesten fullstendig korrelasjon mellom statistikken for arbeidsledighet og oppslutningen om Nasjonal Front. Marine le Pen avsatte faren og snudde den økonomiske politikken 180 grader rundt, og da skjøt tilslutningen fart med et program som i stor grad lignet sosialdemokratiske partier lenger nord i Europa. Det blir en slags blanding av innvandringskritiske holdninger man stort sett har funnet på høyresiden, og et økonomisk program som vanligvis har kjennetegnet venstresiden.
- Forfatteren Piketty har skrevet at opprøret retter seg både mot den nye, dominerende venstrefløyen (høyt utdannede, gjerne ansatt i offentlig sektor, stor vekt på kulturradikale saker, likestilling, likekjønnede ekteskap, osv.), og den nye, dominerende høyrefløyen (det kommersielle med vekt på overnasjonale saker).
- Medieutviklingen forsterker alt dette. Sosiale medier startet som en demokratiserende mulighet; mye enklere å bli hørt, alle kunne slippe til. Omkostningen har vært en enorm polarisering, der samtalen om mellomløsninger blir omtrent umulig. Mange betenker seg derfor før de går inn i en politisk rolle, og dette er et demokratisk problem.
- Splittingen av demokratisynet river opp det politiske system over hele verden. I Norge er disse bevegelsene små, og mye av den grunn er vi i den privilegerte situasjon at vi havner på topp i demokratiundersøkelser.
- Les også..
Avslutning
- Trekning i vinlotteriet
Referent: Tor Petter (Gulbrandsen)
21. mars 2018
Lystennerinnlegg 21. mars 2018
"Om Sudan - verdens siste, nordlige stumpnesehorn-hann.." - Margrethe (Lied)
14. mars 2018
Lystennerinnlegg 14. mars 2018
"På skitur i Alpene - for 75-åringer!" - Kristian (Kristiansen)