Vårt medlem Ola Lundgaard døde mandag 10. juni. Han ble 88 år. Han var født 9. oktober 1930 i Oslo.

Ola var chartermedlem i vår klubb, medlem fra 1987. Han var utdannet økonom og begynte tidlig å arbeide i sin families bedrift. Etter en stund overtok han driften av den. Han var opptatt av handel og var stolt av å kunne kalle seg kjøpmann.

Etter noen år konsentrerte han sin bedrift om import og grossistsalg av blomster og ble en stor aktør innen dette i Oslo.

Han var president i vår klubb (1995-96) da jeg ble tatt opp. Han satte nåla på jakkeslaget mitt. Jeg husker fortsatt at han sa at jeg måtte fremme Rotarys kjerneverdier i mitt arbeid. Særlig husker jeg, «er avtalen bra for alle som er involvert?». Har mange ganger siden tenkt på viktigheten av de ordene.

Ola var alltid en myndig og korrekt president. En gang åpnet han et møte med å refse forsamlingen. På møte før hadde noen reist seg og gått mens han takket foredragsholderen. Dette mislikte han sterkt, det var en fornærmelse mot gjesten vår og ga et meget dårlig inntrykk. Det ville han ikke ha noe av.

Samtidig var han en raus og varm person som alltid stilte opp for klubben. Hans hovedbidrag hvert år var å gi blomster til jul og andre anledninger til Frogner Sykehjem. Han handlet inn, betalte og besørget selv levering, «på vegne av Rotary» som han alltid sa.

Hans entusiasme førte til at han raskt ble med i klubbens styre og stell. Allerede 1994-95 var han med i styret og i 1995 ble han president. 

Da jeg kom ny i klubben på 90 tallet var Ola en meget vennlig og oppmerksom klubbkamerat. Han viste i praksis hvorledes Rotary skal møte og inkludere nye medlemmer. Alltid lyttende og rask til å kommentere det som ble sagt rundt et bord.

De årene jeg har vært i samme komite som han har han alltid stilt opp, «ha møte hos oss», «det kan jeg gjøre.» osv. Alltid positiv.

De siste årene av hans liv ble preget av sykdom. Men så lenge han klarte det, kom han på våre møter. En av de siste gangene jeg så ham hadde jeg med bil og tilbød meg å kjøre ham hjem. Han sa ja til det. I bilen sa han til meg; «takk for at du kjørte meg. Det blir nok ikke så mange ganger til for meg på møtene, jeg har problem med å få med meg det som det snakkes om, tenker mest på hvorledes jeg skal komme meg hjem igjen.» Jeg svarte at det var trist å høre, men at «vi skulle vel alltids få deg hjem igjen.»

Kort etter ble han lagt inn på sykehjem og sluttet å komme.

Per Gustav (Lindeberg)

Publisert av Kristian Kristiansen 10. juni 2019