En gang for lenge, lenge og lenger enn lang tid siden dro jeg til Skottland for å studere. Båt til Newcastle, hyggelig toller. Tog til Aberdeen; trivelig politimann fra Shetland ga meg et «Alien’s Certificate» og fortalte en historie fra krigens dager: I området rundt var der mange treningsleire. Etter fuktige kvelder sorterte de særlig beduggete soldater etter følgende regler:

engelske rett i fyllearresten. Skotske og polske fikk te, norske tok de med seg hjem. Jeg følte meg velkommen. Så velkommen at jeg ble gift der. Min kone har beholdt sitt pass og er like skotsk som noen gang.

Ni år senere fikk min skotske kone og jeg en sønn Tor. Han har i mange år bodd i England og har nå tre flotte engelske sønner. Mange  besøk begge veier uten problemer ved noen grenser. Jo forresten, min kone har måttet stå i flere køer for å få oppdatert tillatelser som skifter navn fra tid til annen for å få bli og arbeide. Det hardner til. Det blir litt usikkert å være utlending.

Så kom Brexit. Orientering fra ambassadør Wood. Registreringer og tillatelser. Time for henne hos politiet er gitt. 12.2. Får håpe han er av samme sort som shetlenderen. Nå, med mulighet for dobbelt statsborgerskap vurderes å få ett pass til.

I England har min sønn alltid følt seg velkommen. Han er jo halvt skotsk og har utdannelse fra skotske, amerikanske og norske universiteter. Men nå må han ha spesielle registreringer for å kunne bli værende i sin familie og i sitt arbeide. Han må få seg et britisk statsborgerskap. Og så begynner moroa. Han må ha attester.

Mors fødselsattest i orginal. Men den trenger hun selv for å få norsk pass. Offisielt bekreftet kopi - apostille - får man bare på attester på apostillators (eller hva det nå heter) eget språk. Folkeregisteret gir bare attester etter pålogging. Til det trenger min sønn f.eks bank ID som han ikke kan få siden han ikke bor her. Jeg kan ikke få attesten fordi han er over 18 år. Det lyktes å forklare saken og den ble sendt på norsk til England og må hit for å bli oversatt av en autorisert oversetter for så å bli gitt apostille hos fylkesmannen. Vielsesattesten og min kones fødselsattest med påførte besteforeldre er på engelsk så det er greit for ham, men hva med min kones søknad?

Når det hele forhåpentlig er over vil jeg kanskje ha følelsen av å ha to koner og en ekstra sønn?

Det synes å være verst der borte med et splittet samfunn og politikere som skyller på invandrere. Mine barnebarn har irske besteforeldre og kan få irske pass og tenker på en fremtid hvor de vil sikre seg lett adgang til EU og Norge. Sånn er det blitt.

Publisert av Kristian Kristiansen 5. februar 2020