Et stort paradoks.
(En forkortet og lett moderert utgave av nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhres hilsningstale på Landskogtakseringens 100-års-jubileum.)Vi vet faktisk alt om skogen, vi vet at det har blitt mer gran, furu, bjørk, gamle trær og død ved, egentlig mer av alt. Samtidig er det ikke vanskelig å få folk i Norge til å tro på at skogen er veldig truet og at det må et krafttak til for å redde den. Hvordan er det mulig?
Landskogtakseringen med fylte 100 år i 2019 er en av de fremste sivilisasjonstegn vi har i landet. Jeg har lest at vi har tre ganger så mye skog nå som for 100 år siden. Likevel tror noen at skogen «må reddes». Man kan fundere mye på hvorfor det er sånn og her er tre mulige forklaringer:
For det første lever vi i en tid som mange føler er verre enn før. Verdens folketall har økt fra halvannen til 7 milliarder i løpet av et par generasjoner, noe som naturligvis har resultert i en voldsom økning i forbruket av naturressurser. Vi hører om overforbruk og miljøødeleggelser overalt. Det er ikke vanskelig å få folk til å tro at dette også gjelder den norske skogen.
Mange av dere husker debatten som utspant seg om sur nedbør og skogskader for vel 20 år siden. Det var opplest og vedtatt at den sure nedbøren forårsaket skogskader og skogdød i Norge. Forskere som måtte mene noe annet ble mistenkeliggjort og frakjent all ære. I dag vet vi at sur nedbør var et problem for fisken, men ikke for skogen. Men det var ikke vanskelig å få opinionen med på at dette var et kjempeproblem.
For det andre skaper vi oss hele tida falske forestillinger om fortida. Et lysende eksempel på en slik forestilling er at Nordmarka - som er tumleplass for hele makteliten i Norge - var et nærmest urørt område før man begynte å lage hogstflater etter krigen. Av den grunn var det et stort behov for å betrakte dette som et parkområde med behov for en egen lov, som skal verne den mot skogbrukerne, folk som driver organisert idrett eller «feil» form for friluftsliv.
Sannheten er at Nordmarka var landets første industriskog, den industrielle revolusjonen oppsto ved Akerselva og skogen ble hardt utnyttet. Tømmer har vært Norges største eksportartikkel.
For det tredje lever vi i en tid der følelser stadig trumfer fakta. Siden Nordmarka saklig sett ikke er en «urskog» har man definert begrepet «Eventyrskog» og i proposisjonen som forberedte Markaloven står det at denne «skal oppleves som trolsk». Slik jeg ser det har den synsingen som det her legges opp til et klasseperspektiv. Hvem er det som skal oppleve skogen som trolsk? Det er vel medlemmene av Skiforeningen og Naturvernforbundet, de som er på besøk i skogen som har dette blikket. Ingen skogbrukere tenker sånn om skogen sin, de vurderer skogen, som en ressurs, slik de har gjort i århundrer.
Dette synet på skogen rommer også en forakt for arbeid, som rammer alle som vil forvalte og foredle norsk natur, og det rammer industriarbeideren like hardt som skogbrukeren.
Og medisinen mot alt dette, det er ekte kunnskap. Og den er det Landskogtakseringen som har skaffet fram og sitter på. Det finnes utvilsomt mange ekte problemer og noe skog må vi verne og ta vare på. Men da må det være basert på kunnskap.
Alt moderne skogbruk i dag er basert på fagkompetanse innen skogfaget, inklusive miljø, biologisk mangfold, klima, rødlistearter og naturvern.
Jeg tenner et lys for bærekraftig forvaltning av den norske skogen.
