"La oss snakke om noe annet.." - Gisle (Holekim)
Kjære Rotaryvenner!
Kjenner dere igjen disse ordene: La oss snakke om noe annet...?
Det er ikke sjelden at noen sier nettopp dette når vi sitter rundt bordet og familien eller vennekretsen er samlet. I to ulike situasjoner er det nærliggende at noen kommer med denne oppfordringen: La oss snakke om noe annet. Enten synes man samtalen er i ferd med å gå i stå, eller så føler en på at nå begynner temaet å bli for nærgående. Dette tør jeg ikke snakke mer om. Da handler det gjerne om noe svært personlig og vanskelig som du ikke er klar til å fortelle mer om.
Mennesker kommer ikke sjelden inn i ganske alvorlige kriser i livet fordi man ikke har noen som man er fortrolig med og kan stole på også om vanskelige forhold i livet. All erfaring tilsier at det er ingen varig og god løsning å feie alt slikt under teppet.
Så skjer det underlige at det i fjor høst ble utgitt en selvbiografisk roman på Kolofon forlag med tittelen: "
La oss snakke om noe annet". Forfatteren er en av landets fremste psykiatere,
Per Vaglum, nå emeritus og tidligere dekanus ved det medisinske fakultet. Selv kaller han romanen for en traumatisert terapeuts historie.
Ved et merkelig sammentreff er jeg barndomsvenn av forfatteren Per. Som enebarn tilbrakte han sommeren i barneårene hos sin mormor og morfar på Ørlandet på Fosenhalvøya, hvor jeg bodde de første 11 år av mitt liv. Jeg og kameratene mine tok vel imot Per hver sommer og vi ble en sammensveiset kameratflokk. På denne bakgrunn kan dere sikkert forstå at jeg måtte lese denne boken da den kom ut.
Jeg opplever boken som en oppsiktsvekkende åpen og ærlig fortelling hvor forfatteren viser hvordan han som barn og videre fremover strevde med forholdet både til sin mor og far. På tross av sin psykiatriske utdannelse taklet han ikke flere av disse problemene før langt opp i voksen alder. Opp gjennom livet kom både han og foreldrene ofte til å si: La oss snakke om noe annet.
Ved romanens avslutning derimot avslører jeg-personen Jørgen at brikkene faller på plass etter mange gode samtaler med sin mor, som var på sykehjem den siste tiden av sitt liv.
Hver enkelt av oss trenger lys for å se klarere inn i de vanskelige spørsmål i livet og få hjelp til å våge oss utenfor komfortsonen.
La oss snakke om det. Derfor tenner jeg lyset også for oss.
