"Om beundring for Helgelandskvinnene.." - Sidsel Gulbrandsen og Morten (Bjerkan)
Kjære president, ærede foredragsholder, gode rotaryvenner og gjester!
I mer enn ett år har Koronapandemien nå truet en hel verden i kne med mange dødsfall og svært strenge restriksjoner som har hindret oss i å omgås hverandre eller å reise slik mennesker normalt gjør. Men vi – Sidsel og jeg, som er så heldig å kunne møte hverandre hver dag, har ikke noe å klage over, men gjør det selvsagt like vel. Dagene ble ofte lange, men med de fleste årene i våre liv liggende bak oss, gjelder det å utnytte tiden som ligger foran synes vi.
Tross alle reiserestriksjoner har vi begge vært på en lang reise til Helgelandskysten med forfatteren Roy Jacobsen. For en natur og for et folk vi møtte i hans fire nye romaner: De usynlige; Hvitt hav; Rigels øyne og Bare en mor. Vi tar bopel i familien Barrøy på øya av samme navn, og det er i første rekke lille Ingrid vi skal følge. Ingrid, 3 år, står renvasket – nesten hvit og uten svarte renner under neglene, holder moren Maria i hånden og venter storbesøk, nemlig presten. Ingrid skal døpes. Mor har kokt kaffe og lagt ren duk på bordet, stor dag på Barrøya!
Husene på Barrøya står i skjev vinkel mot hverandre med kjærlighet i hver planke. Barneårene går med til å lære å arbeide, vaske klær, lage mat dvs koke fisk og passe mindre søsken. Ingen ting er vanskelig for Ingrid.
Moren rodde Ingrid til skolen første dag. Det var to uker skole og to uker fri. Far var Lofotfisker. Ingrid var alltid spent på hva nytt han hadde med seg hjem – aldri tanke på om alt gikk bra. Moren tok seg av småbruket og familien – ingen liten jobb!
Etter en lykkelig konfirmasjonstid i prestegården på Hovedøya blir Ingrid ansatt som «innejente» hos Brukseierens sønn og frue med to barn. Felix var sju år og skrek for alt han ikke fikk, Suzanne på 3 lå i vogga og var ikke interessert i noe. Så plutselig blir mannen i huset borte. Fruen går fra vindu til vindu, toer sine hender og tørker tårer. Plutselig blir også hun borte. Hva gjør Ingrid? … egentlig bare et barn selv. Jo, hun får mat i ungene, kler barna og så tar de «Dampen» hjem til Barrøy. Ingrid forteller «ståa» til sine foreldre og dermed blir det to barn til i familien. Senere i livet får Ingrid adoptere disse to.
Året 1944 blir strevsomt for Ingrid på Barrøya. Men hun møter kjærligheten med russeren Alexander, en konsekvens av Rigel-katastrofen på
Helgelandskysten i november samme år. Hun finner ham i strandkanten hardt skadet, får ham med seg hjem hvor hun plastrer sårene og lar ham være hos seg til han kan komme seg videre. Kaja blir født i fredsåret 1945. Etter hvert følger Ingrid med Kaja på ryggen, kjærlighetens og pappa Alexanders fluktrute med stor møye. Turen ender på en interneringsleir på Mysen. Året er 1946. Men her får hun vite at Alexander er sendt til Russland. Senere finner Ingrid ut at han er forvist til konsentrasjonsleir i Sibir.
Vel hjemme på Barrøy igjen, var mye forandret, men nok arbeid. Etter forliset med familiens båt på Lofotfiske, blir det enda mer å gjøre for Ingrid. En dag kommer en fem år gammel gutt til øya, til Ingrid og hennes kjødelige datter Kaja. Kort tid etter forsvinner guttens far på mystisk vis, og igjen tar Ingrid ansvar for lille Mathias.
Dette er grove trekk fra romanene. Bøkene er så fantastiske at dere alle bør ta dere tid til å lese dem! Vi opplever bøkene som en hyllest til kvinner på Helgelandskysten som tar ansvar for alt.
Vi markerer derfor vår beundring for Helgelandskvinnene ved å tenne et lys, og inkluderer også vår flotte President Hildegunn som jo er en av dem!
