"På skitur i haven.." - Eva (Fosse)
Kjære Rotary-venner!
Dere vil ikke tro det! Jeg har hatt noen skiturer i haven siden sist! Vi har jo vært så heldige! Fikk HVIT JUL i Oslo! Det ga et fristende skiføre i haven. Nå er det dessverre helt borte. Men jeg fikk brukt havesneen noen ganger! La en løype som det tok tre minutter å gå. Etter 10 runder hadde jeg vært på ski i 30 minutter, og følte akkurat det samme som alle de gangene jeg har kommet hjem fra skiturer på fjellet!
Dere må få en forklaring. I 43 år, helt siden hytten Stedet Hvil sto klar i 1978, har vi vært på fjellet i julen. Halvparten av mitt liv har jeg begynt og sluttet året med å gå på ski.
Men i år ble det annerledes. Pelle, som nå er i sitt 90ende år, har ikke kunnet gå på ski de siste fire årene på grunn av svimmelhet. Han har et slitent hjerte som har fått ny klaff og pacemaker. Men til ingen nytte. Han har derfor blitt fraktet på scooter den kilometeren vi har fra parkeringsplass til hytte. For ham meget ubehagelig og trist. Skiturene til hytta fra bilen var en stor glede for ham. Dessuten gikk han gjerne en times tur til nærmeste fjelltopp før frokost hver dag. Han lengter etter sine skiturer. Men alt til sin tid.
Da svigerdatter Agnes Beathe foreslo at vi kanskje heller skulle feire jul hjemme i år, ga det oss gode tanker. Hun ville bidra med forrett og dessert og frydefullt delta med vår sønn og sønnesønner. Vi ble raskt enige. Pelle var glad for å slippe unna scooterturen, og vi kunne ta frem julepynten fra for lenge siden! Det ble en fin jul i «heimen» med en vakker edelgran som midtpunkt.
Juledagene gikk som en røyk. Vi frydet oss over å kunne nyte vårt gode, varme julehjem. Fint var det også å følge med på TV. Mange julefilmer vi ikke hadde sett, for på fjellet har vi ikke TV.
Men min lengsel etter å gå på ski var stor. Det å ta bilen inn i Sørkedalen for alenetur der var ikke aktuelt! Ville være hjemme med Pelle. I kjelleren sto mine langrennsski, som jeg ikke har brukt de siste årene. Fjellskiene har jeg på hytta. Det var raskt å spenne på seg skiene utenfor kjøkkendøren. Løypa ble lagt i en sløyfe, rundt flaggstangen, litt fiskeben opp og litt nedover bak sørgepilen hvor jeg måtte bøye meg for hengende kvister, langs oppkjørsel, opp til kjøkkendør og bortover til flaggstangen igjen. Tre minutter! Ti runder. 30 minutter. Føltes godt i kroppen! Akkurat som da jeg kom hjem fra turer på fjellet! Jeg tok runden den andre veien et par ganger, med endrede utfordringer. Like godt!
Min skilyst ble oppfylt. Og i slutten av mars har vi planlagt å dra til Stedet Hvil og bli der til etter påske. Pelle har godtatt å ta den scooterturen. For han trives når han kan sitte i hytteveggen og tenke på alle de fine turene vi har hatt gjennom 43 år. Og jeg kan ta en kort tur når jeg har lyst mens jeg savner Pelle som min trofaste turkamerat.
Vi må tenke positivt og benytte oss av de muligheter som byr seg.
Jeg tenner et lys for å gjøre det beste ut av den situasjonen vi er i.
