"Om høydepunktene de siste årene og hvordan fremtiden ville se tilbake på disse.." - Gunnar (Svendsen)
Året 2022, som vi nettopp har tatt fatt på er, i alle fall slik det ser ut i årets begynnelse, i dag den 26. januar, forutsetningsvis styrt av en agenda som tilsier at det vil kunne bli et år som våre tipp-tipp-tipp-tippoldebarn vil kunne komme til å omtale som et år spekket av historiske høydepunkter – og kanskje – nedturer.
Jeg tenker ikke i denne forbindelse – ved denne anledning – hverken på redselen for at klimaendringene langsomt, men, dog etter manges oppfatning – helt sikkert – er i ferd med å kvele det livet på jorden som vi er en del av, eller på korona-/covid-herjingene med dertil hørende svingende pessimisme og optimisme.
Jeg tenker på de store begivenhetene vi enten vet at vi har foran oss eller håper at vi IKKE har foran oss. Jeg tenker på De olympiske vinterlekene i China, som starter opp om noen dager, og jeg tenker på VM i fotball som går av stabelen helt opp mot slutten av året, 21. nov til 18. desember, i Qatar. Dette er begivenheter som – i alle fall i utgangspunktet /basert på ideen begivenhetene er forankret til – har et positivt fortegn.
Men jeg tenker også på situasjonen i Ukraina, der storebror Russland står på dørtrammen med sin angrepsmakt (merk: jeg sier ikke forsvarsmakt), og jeg tenker på samfunnsutviklingen i Afghanistan, etter at vi og våre allierte for en tid tilbake forlot landet.
Jeg kunne selvfølgelig ha trukket frem flere begivenheter som sikkert vil bli tema i kommende tiders historieskriving, men det faktum at jeg har bare 3 minutter til rådighet i dette forum, tillater ikke det.
Hvordan vil vår ettertid, uavhengig av hvordan disse 4 begivenhetene vil utvikle seg, omtale denne utviklingen? Hvordan vil fremtidens historiefilosofer forklare det som er i full fart med å skje igjennom denne utviklingen? Nå er selvfølgelig det å skrive historie før begivenhetene har fått anledning til å utvikle seg, en risikoaktivitet, men – allikevel – hvis vi skulle gjøre et forsøk på en slik spådom.
Jeg tror at det eneste vi kan være helt sikre på er at historiefilosofene fort vil kunne enes om at i alle fall alle disse 4 begivenhetene som jeg har tatt utgangspunkt i – to med i alle fall i utgangspunktet – positivt fortegn, og to med et klart negativt fortegn, har vært av stor interesse for studier om det ene menneskets plass i samfunnet i forhold til andre mennesker. Det enkelte menneskes selvfølgelige rett til å leve ut sitt eget liv innenfor de rammer som hun eller ham har fått seg presentert. Da selvfølgelig under den klare forutsetning at disse rammene er trygt plassert innenfor overordnede rammer som ikke skader andre mennesker ved f.eks. å legge hindringer i veien for at disse andre menneskene skal kunne få leve ut sitt liv.
Det er her rett og slett snakk om etablerte og selvfølgelige menneskerettigheter. Rettigheter til selv å velge hvem vi vil bli styrt av, og til å få lov til å si klart fra dersom vi er uenige med dem – uten at disse som vi har valgt til å styre skal ha lov til å hindre dette. Dersom vi alle hadde hatt respekt for disse selvfølgelige rettighetene hadde vi kunnet se frem til de to store sportsbegivenhetene uten noen form for bismak, og problemene i Ukraina og Afghanistan ville ikke eksistert.
Er det så enkelt? Ja, dersom vi mener at dette er enkelt, så er det så enkelt. Det tenner vi dagens lys for.
