Yrkesforedrag av Dag (M. Halvorsen)

Jeg startet i UD 23.02.1983, dvs. 39 års tjeneste i Warszawa, Strasbourg (Europarådet), Moskva, London, Wien, Skopje (Nord-Makedonia), Astana (Kasakhstan), Vilnius, St. Petersburg. Dvs. hovedsakelig Russland, og Øst- og Sentral-Europa. Forsvarets russiskkurs styrte meg i den retningen. Den bakgrunnen deler jeg med en annen av våre medlemmer.

Regionen var brennaktuell da jeg begynte, med Solidaritet i Polen, og er det fortsatt i dag (Ukraina). Det gikk bra til å begynne med, det så ut som regionen skulle bli som normale europeiske land, men slik har det ikke gått – foreløpig. Jeg skal gi noen stikkord om hvorfor det er sånn.

Polen 1985-88. Jeg kom til Polen i 1985, da var det unntakstilstand, Solidaritetsbevegelsen var drevet under jorden. Men samfunnet var ikke lukket: jeg kunne frekventere fremtredende opposisjonelle aktivister, det kunne ambassadøren ikke. Dag Halvorsen – navnet var en styrke og en svakhet. Jeg antar at de fleste av dere husker NRK-korrespondenten som lagde reportasjer fra Polen. Det var bare 5-6 norske statsborgere i Polen, og to av dem het Dag Halvorsen. Jeg tenkte at Dag Malmer Halvorsen vil gjøre en forskjell, men han het Dag Mathias Halvorsen, så det ga ikke full avklaring. Uortodoks livsstil. Men han er da dansk!

Det var stor internasjonal oppmerksomhet mot Polen, og også i Oslo. Politikere ønsket å komme til Warszawa. Hos oss prøvde først statssekretær Frøysnes (hos Stray). Han ville treffe Lech Walesa. Jeg fikk ordnet møte med Walesa med hjelp fra pater Jankowski i St. Brigyda-kirken i Gdansk, han visste alltid hvor Walesa var. Så jeg møtte Walesa på Jankowskis kontor. På den ene side av bordet Lech Walesa, på den annen ambassadesekretær Dag M. Halvorsen. Det ble ikke noe av turen til Frøysnes, polske myndigheter godtok ikke slike møter i programmet.

Senere kom utenriksminister Stoltenberg på et offisielt besøk. Han hadde ikke slike møter, men besøkte en kirke som var knyttet til Solidaritetsbevegelsen.

Strasbourg 1988-91. Medlemskap i Europarådet var det «demokratiske godkjenningsstempelet» for tidligere kommunistland. Polen, Ungarn, osv. Parlamentarisk demokrati, rettsstat, menneskerettigheter. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen måtte ratifiseres. Deretter var det adgang til EU, så  kunne man begynne å slappe av med menneskerettigheter. Det ser vi nå.

Moskva 1992-95.  De mest turbulente årene under Jeltsin. 1993 – opposisjonelle ledere hadde forskanset seg i Parlamentet – Det hvite hus. Jeltsin telte på knappene hva han skulle gjøre. Jeg opplevde at «statsskuta krenget». Vi måtte trekke for gardinene og måtte holde oss innendørs. Jeltsin sendte stridsvogner og opprørerne måtte komme ut med hendene over hodet. Den gangen heiet de fleste utlendinger på Jeltsin, motstanderne var ikke progressive i vestlig forstand. Men etter det ble aldri parlamentet en institusjon som gjorde seg gjeldende mot den utøvende makt. Resultatet ser vi i dag. Etter 10 år med turbulens under Jeltsin var russerne fornøyd over å ha en leder med full kontroll.

London/Wien 1998. I Warszawa møtte NATO-kretsen i avlyttingsfrie lokaler. På 1990-tallet var Norge utenfor den innerste europeiske kretsen. Nå måtte vi nøye oss med smuler fra EU-formannskapets bord, og litt hjelp fra Sverige.

Skopje (Makedonia) 2001-2004. Et lite land på randen av borgerkrig mellom makedonere og albanere. To vidt forskjellige grupper språklig, religiøst og kulturelt. NATO og EU forsøkte å  stagge partene. Norge bidro med bistandsprosjekter. Det var svært få politiske besøk til Makedonia, men statsminister Bondevik kom to ganger. Vennskapet med president Boris Trajkovski. Prayer breakfast i Washington møtested. Kom i begravelsen. Thorvald Stoltenberg kom også for opptak i NRK-programmet Thorvalds Balkan. Møtte sin gamle venn president (i Makedonia) Kiro Gligorov. Møtte også min kontormedarbeider Turid som hadde vært au pair hos Stoltenberg i Beograd og passet barna.

Deltok i valgobservasjon 2021. Landet har roet seg ned politisk. Det skyldes internasjonal anerkjennelse (NATO-medlemskap), forhandlinger om EU-medlemskap og flere investeringer.

Astana 2009-12. Kasakhstan var et velfungerende samfunn ute på steppen med en sterk leder. Samfunnet virket uhyre stabilt under ledelse av Nasarbayev. Men som vi har sett, staten var en kjempe på leirføtter. Sånn er det fortsatt. Det blåser kaldt på toppene. Svigersønn Timur Kulibayevs hund. Det var hans eneste venn, også stakk den av..

Vilnius 2014-17.  Velutviklet demokrati, NATO og EU-medlemskap. De står modig på sitt overfor Kina om representasjonskontor for Taiwan i Vilnius. Samarbeidet i den nordisk-baltiske kretsen er viktig. EØS-midlene kunne brukes for å profilere Norge (117,6 millioner € 2014-2021). EU-kolleger misunnelige. Våre prosjekter hadde norsk flagg, EU-prosjektene hadde ikke nasjonale flagg. De misunte oss ikke protestene når barnevernet tok hånd om litauiske barn i Norge. I 2015 fremsto Norge som ondskapens imperium i mediene og talk-shows på TV. Det var konspirasjonsteorier av groveste kaliber. Vi måtte hyre inn PR-byrå for å hjelpe oss med å få kontroll over situasjonen. Vi fikk hjelp av NGOs som vi støttet med EØS-midler. Men den innenrikspolitiske utviklingen hjalp oss. Ekstreme tilfeller av barnemishandling. Vedtak av ny lov i parlamentet som forbød fysisk avstraffelse av barn. Og Norge ratifiserte en FN-konvensjon om utveksling av informasjon om barnevernssaker. Vi var eneste land i Europa som ikke hadde gjort det. Samlet sett kom vi veldig bra fra det.  

Jeg sto frem i mediene som en ihuga forsvarer av det norske barnevernet. Det var min jobb. I senere år har denne jobben ikke blitt lettere etter at vi har tapt saker i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Så her er det ingen som har fasiten.

St. Petersburg 2017-21. «Russland er et annet sted» som Peter Normann Waage har skrevet. En moderne europeisk kulturby med høy livskvalitet. Og flere Rotary-klubber, bla den som denne klubben bidro til å etablere. Forhåpningen er at vi skal kunne avlegge gjenvisitt i tidens fylde. Det kommer an på pandemien. Folk er skeptiske til myndighetenes pålegg om smittevern og vaksine ønsker de ikke. Resultatet er at Covid-bølgen fortsetter. Dette viser to ting: for det første russernes manglende tillit til myndighetene, for det annet en fatalistisk innstilling. Alt er forutbestemt. Hvis det står skrevet i stjernene at jeg skal dø i dag, så vil det skje. Hvis ikke går alt bra. Hvis folk har den innstillingen, så er det ikke naturlig å ta forholdsregler.

Publisert av Kristian Kristiansen 16. februar 2022