Denne nydelige teksten av Sondre Bratland fra 1988 er som spesialbestilt til oss som har gjennomlevd et underlig år i 2022. En helt ny virkelighet har kommet oss inn på livet siden 24. februar, da president Putin startet krigen mot nabolandet Ukraina.

Mange av oss er nå sterkt påvirket av dette faktum. Det handler om vår egen trygghet og et stadig større behov for å tilhøre et fellesskap som gir håp. Ved begynnelsen av 2022 tenkte mange av oss at pandemien som rammet oss i 2020, var i ferd med å gli over. Vi så frem til å ta tilbake vårt gamle liv, men vi hadde blitt mer bevisst på hvor viktig felleskapet med andre mennesker var, og jeg tror mange av oss fikk åpnet øynene for å strekke ut en hjelpende hånd - særlig til ensomme og nødlidende som trenger hjelp.

Så skjer det utrolige at det blusser opp en krig i Europa. 24. februar 2022 blir en dato vi vil huske i lang tid fremover.  De nødlidende som måtte bære de tyngste byrdene under pandemien, har fått enda mer å bære. Hva kan inspirere oss til være omsorgsfulle og inkluderende medmennesker i denne situasjonen? Hvordan skal vi bekjempe det smertefulle «virus» vi opplever i vår tid: UTENFORSKAP?

Ensomhet og følelsen av å være glemt eller bli satt på sidelinjen, er en usigelig tung opplevelse. Vi kan ikke alltid uten videre se at et annet menneske kjenner på denne alenetilværelsen. Hvordan skal vi bli bedre til å se dette? Hvor skal vi hente drivkraft til å rekke ut hånden, være nær og skape varme og omsorg for den som er alene og trenger så sårt et inkluderende fellesskap?

Her er det sikkert mange forskjellige virkemidler å ta i bruk. Ett konkret eksempel er for meg blitt å stanse opp ved denne teksten av Sondre Brattland og la den synke inn hos hver enkelt av oss.

Publisert av Kristian Kristiansen 2. november 2022