Men så er det at denne professor Odd Lovoll kommer helt fra Amerika og tar bladet fra munnen: Det er faktisk ganske slitsomt å være utlending i Norge, sa han under et foredrag i Skøyen Rotary klubb nylig. Det pirret litt; ganske mye, egentlig. Så mye at vi gikk ham nærmere inn på klingen:
- For utlendinger som kommer hit, kan nordmenn til tider være en prøvelse i det offentlige rom på tross av at nordmenn er varme og flotte mennesker i sine hjem. Vi er mange akademikere her ved Universitetet i Oslo som opplever det samme. Det mest slitsomme ved å tilpasse seg norsk kultur og det norske samfunnet, er nordmenns manglende dannelse i det offentlige rom. Nordmenn har rett og slett ingen felles høflighetskultur. I dagligvarebutikkene jobber folk seg forbi køen ved å skubbe vekk de andre og uten å be om unnskyldning. Jeg gikk på Det norske teatret for å se en forestilling av Shakespeare. Plassen var ytterst på benken. Jeg måtte reise meg en 10-12 ganger for folk som ville forbi, men ikke en eneste kom med en hyggelig bemerkning. Ingen så på meg. Ingen sa takk. Jeg følte meg som en ikke-person, som en som var helt utenfor. Jeg hadde satt så voldsomt pris på at noen sa noe til meg i hvert fall. Etterhvert sluttet jeg å si værsågod, sier professor Odd
Lovoll.

Albue i maven
Teaterstykket var godt. Det bedret Lovolls humør der og da. Verre var det med slektsbesøket med fly til nordvestlandet, som nær sagt hadde endt i en katastrofe. Det var da Odd Lovoll ventet på sin bagasje ved karusellen på Vigra at han fikk en skarp dame-albue i maven og da han snudde seg, sendte hun ham et drepende blikk samtidig som hun dro en koffert av båndet med den andre. - Ingen «excuse me» eller «thank you». Jeg ble helt knust. Min første tanke var å dra tilbake til Oslo straks, slekt eller ikke slekt. Men jeg besinnet meg. Det angrer jeg ikke på. Jeg ble tatt imot med utrolig gjestfrihet, og etter en strålende dag dro jeg tilbake til plikter i Oslo med styrket slektsbånd, sier Odd Lovoll.

Slekt og nordmenns slektstilhørighet er et særtrekk ved Norge som kan gjøre det litt slitsomt å være fremmed her. Norge fremstår som et «slektssamfunn», kall det til og med gjerne et stammesamfunn, mener Lovoll. Særlig gjelder dette på landsbygda. - Slektskap fremkaller masse positiv respons. Hva som skjer med dem som ikke passer inn i slektsmønsteret, er en annen sak. Jeg hadde nok hatt litt større problemer hvis jeg hadde vært pakistaner, sier han.

Under OL i 1994 gjorde nordmennene et meget godt inntrykk på omverdenen. Amerikanerne ble overbevist om gyldigheten av «The Viking Spirit», et uttrykk som står for pågangsmot og eventyrlyst. Norge ble beundret i vide kretser for sportslig innstilling. Og vi solte oss i glansen. Sjelden i nyere tid har det norske selvbildet vært mer på topp enn februardagene 1994.

- Kan det tenkes at vi ble så selvgode under OL at det førte til et nei til EU bare noen måneder senere?

- Det kan tenkes. Det er i hvertfall et paradoks at Norge på den ene siden og med tradisjoner tilbake til misjonen, spiller en meget viktig rolle internasjonalt, på den annen side er det tydelige tegn til isolasjonisme og konsentrasjon om egen etnisitet og nasjonalbevissthet. Jeg merker en økende nasjonalisme i Norge. Det kan være en protest mot internasjonaliseringen av samfunnet. Hvis dette fører til selvgodhet, er det ikke positivt, sier Odd Lovoll.

Norge har spilt en mye større rolle på den globale scene etter den annen verdenskrig enn man kunne ha forventet av et lite samfunn på bare vel fire millioner. Professor Lovoll minner om president Roosevelts «Look to Norway»-tale under krigen hvor Norge blir fremstilt som et mønster for andre nasjoner.

- Men vi kan også nevne i fleng Trygve Lie, FNs første generalsekretær, Gro Harlem Brundtland i Verdens helseorganisasjon - for ikke å glemme fredsprisen, som hvert år får hele verden til å holde pusten en stund mens man venter på Nobelkomitéens avgjørelse. Da taler lille Norge til en hel verden! ifølge professor Odd Lovoll. Borte er det gamle bildet folk flest i USA, i hvertfall de som var stø nok i geografi, hadde av Ola nordmann og Norge. President Eisenhower så på Skandinavia som et samfunn plaget av «sex, selvmord og sosialisme» som i 1950-årenes terminologi betød kommunisme.

- Greenpeace makter nok av og til å sverte litt på det positive bildet ved sine anklager mot Norge for selfangst og hvalfangst, men det er helst forbigående episoder, sier Odd Lovoll, som ellers diagnostiserer nordmenn slik:
Det er typisk norsk å være beskjeden, men man blir fornærmet hvis ikke andre oppdager hvor god man er. Nordmannen har stor grad av likevekt og blir sjelden sint, men blir han først sint, bærer han nag resten av livet. Det er unorsk å være stolt av sin formue. Røkke er unorsk, sier
Lovoll.

Den norske selvopptattheten kommer til uttrykk i avisene også: «Norge» og «norsk» er de to ord med størst frekvens i norske aviser.

Norge er nærmere sin bakgrunn som bondesamfunn enn de fleste industrialiserte land. Her har «alle» en hytte på fjellet eller ved sjøen. Ferier tilbringes i naturen. «Ut på tur, aldri sur», er et gjengs slagord.

Odd Lovoll er født i Norge, men utvandret sammen med foreldrene til USA da han var 11 år gammel. Miljøet var pietistisk. Det brøt Odd ut av. Selv har han i dag ingen tilknytning til det religiøse livet, men han er forbauset over hvor sekularisert Norge er blitt: - Norge er mye mer sekularisert enn USA. På tross av at Norge har en statskirke, sier han, men tilføyer at sekulariseringsprosessen er sterk i hele Europa.

Men nordmenn har et sterkt forhold til naturen. - Det er så sterkt at noen snakker om en hemmelig panteistisk religion, på den måten at nordmenn slutter seg bevisst eller ubevisst til en lære om at Gud er i alt. Naturen er sterk og kraftig her i landet. Naturen er fortellingen om hvordan folk her ser på seg selv, sier Odd Lovoll, som liksom ikke kan klare seg uten en tur til Norge en gang iblant. Verre synes han ikke det er å være her. I disse dager vender han hjem til St. Olaf College i Minnesota. Til våren kommer han tilbake til «gamlelandet» igjen. Da skal han holde en tale om 17. mai-feiringen som politisk instrument. Det skal han gjøre på en nordisk konferanse om nasjonalistiske symboler som holdes på Eidsvoll.

Selvhøytidelige
Og høsten år 2000 skal Leif Eriksons oppdagelse av Amerika tusen år tidligere feires stort i USA. Alle nordiske regjeringer har bevilget store beløp til markeringen, selv om norskamerikanerne langt på vei har klart å konfiskere hele vikingtiden som særlig norsk til spesielt islendingenes store irritasjon.

- Hva kan vi lære av norskamerikanerne som bor i USAs Lutefisk Belt?

- Å ta seg selv litt mindre høytidelig ville være et skritt fremover. Det faller en nordmann fjernt å drive litt ap med seg selv og sin kultur, sier han, og konkluderer med at selv om det er få nordmenn i verden, må fire millioner være foreløpig nok. - Dessuten må man vel også regne med de fire millionene norskættede i USA og andre steder i verden, for de føler seg jo norske innerst inne, de også, sier professor Odd Lovoll fra Amerika. liv.hegna@aftenposten.no
Har professoren rett?
Tor Waaler (72), professor emeritus:
- Dagens unge har vanskeligheter med høflighet og blir derfor usikre og forvirret i internasjonale sammenhenger hvor folk er mye mer trygge på omgangsformene.

Vi er på vakt overfor fremmede fordi vi i løpet av historien har eksportert hundre tusenvis av nordmenn, men knapt nok hatt import overhodet.

Det norske gravalvoret henger sammen med bostedsmønsteret:
Hver eneste bondegård er lagt med matematisk nøyaktighet så langt unna naboen som man overhodet kan komme.
Pål Bratbak (21), student/organisasjonsarbeider:
- Synes vi nordmenn stort sett er greie og hyggelige. Noen unge er direkte udannede, men de finnes i alle land.

Det er riktig at innvandrerne fra vesten glir lettere inn i miljøene enn andre, men det er nordmenns egen skyld.

Gravalvorlige? Nei, det synes jeg ikke treffer nordmenn.
Tar ikke meg selv så forferdelig høytidelig i hvert fall.
Anne-Sophie Bollmann (55), adjunkt:
- Jeg tror at man ofte er veldig ensom i det offentlige rom her i landet. I Frankrike i sommer opplevde jeg å få en følelse av å bli tatt vare på og bli sett. Selv på stranden hilste de.

Opptattheten av slekt har noe med vår gamle norrøne fortid og vikingtiden å gjøre. På Færøyene, hvor jeg har bodd et par år, er det enda verre enn i Norge.

At vi er selvopptatte, henger sammen med at Norge er en liten nasjon og at vi fikk friheten sent. Men nordmenn har da etterhvert begynt å reise og ta inn impulser?
Harry Thomas Cleven (59), amerikaner/informasjonssekretær:
- Var i Norge i 1962. Da var alle svært høflige. Kanskje det egentlig var litt stivt? Men en mellomting til slik det er blitt i dag hadde vært å foretrekke. Folk i USA er veldig høflige. Nordmenn kunne lært litt her.

Føler meg godt mottatt i Norge. Men så har jeg da også en oldemor fra Kvitseid og en oldefar fra Hjartdal. Det hjelper.

De unge i Norge er veldig opptatt av penger, akkurat som de er det i USA. Denne typen amerikanisering er ikke bra.
Troy Rusli (54), indoneser/avdelingsoverlege

- Nordmenn er kanskje «einstøinger». En indoneser ville blitt betraktet som gal hvis han dro til fjells alene og gikk tur i mange dager, slik mange her i landet gjør.

Jeg merker klart at folk oppfører seg annerledes overfor meg når jeg har legefrakken på og kommer som avdelingsoverlege enn når jeg skal gjennom tollen på
Gardermoen eller står i busskø.

Men i andre land er dannelsen ofte overfladisk, så la nordmenn være som de er.
Julia Kagge (37), nederlender/lektor

- Jeg setter pris på det uformelle i det norske samfunnet.
Det gjør at ting går litt fortere.

Nordmenn er stolte av «the Viking Spirit» og den nasjonale gullalderen. Vikingene herjet og sloss, men stolt er man likevel.

Nordmenn er opptatt av å beskytte landet mot all europeisk innflytelse. Norsk isolasjonisme nådde høydepunktet under OL. Jeg ble helt uvel i februardagene i 1994. Norge lider samtidig av mindreverdighetskomplekser, og for å beskytte seg selv, lukker man seg inne. I tillegg er nordmenn opptatt av å sette Norge på kartet internasjonalt. Dette kombineres med en levende jantelov.

FAKTARAMME
Odd Lovoll
* Professor Odd Sverre Lovoll, født i Norge, utvandret til USA som 11-åring sammen med familien, nå professor ved
St. Olaf College i Minnesota.

* Har siden 1992 sittet i det ærefulle professoratet «King Olav V Chair», som nærmest må oversettes som et institutt hvor man i hovedsak driver med skandinaviske studier.

* Aktuell med boken «Innfridde løfter», en bok om det norskættede USA. Dette er hans bok nummer 15. Har ellers utgitt enn rekke publikasjoner.

LIV HEGNA