En 3 minutter kan handle om mangt. Ofte har vi en tendens til å omtale ergrelser, velferdsmangler og uløste samfunnsproblem.
Dette til tross for at vi lever i et av verdens mest effektive samfunn, og de fleste av oss har det svært så bra.
Mange av oss har arbeidslivet bak oss.
Jeg har valgt å fortelle om en opplevelse fra mitt liv som ingeniør i helt andre land, som sliter med helt andre problem.
Det var mørkt utenfor bilen. Det er lite lys ute i Afrika om kvelden, selv om vi var i et velstående strøk. Dette var i 1992 og vi var fire norske ingeniører på vei hjem fra et oppdrag i Lagos for Equinor, Statoil i Nigeria. Vi skulle kjøres med væpnet politieskorte ut til flyplassen utenfor byen. Kjøreturen er ca 30 km gjennom relativt øde områder. Reisende var blitt plyndret der. En nigeriansk Statoildirektør, dr. John Abebe skulle kjøre sammen med oss. Han skulle fly til London på en førjulstur med familien. Vi satt utålmodige utenfor huset hans og ventet.
Nigerianske tollere er småkorrupte og helt uforutsigbare, også når du skal forlate landet. De vet at alle utlendinger er stresset for å nå flyene, og somler og neglisjerer deg, inntil noen dollar skifter eier.
Det gjelder å ha god tid og vi hadde beregnet nesten to timer på flyplassen. Den tiden ble nå spist opp av at vi ventet på Abebe. Han hastet ikke. Han var av høvdingsslekt og i familie med presidenten i landet. Han var ikke bekymret for hva tollerne måtte finne på. Utålmodigheten steg i bilen. «Blås i hornet, gi ham beskjed om at vi venter.» sa vi til sjåføren. Vi var tross alt fire oljeeksperter som hjalp dem med å utvikle deres egen oljeindustri. Men sjåføren ristet på hodet. Det kunne han ikke gjøre. Han visste hvem han ventet på.
Etter å ha ventet en time kommer vi oss av gåre og råkjører til flyplassen. Vel fremme ser vi at vi kan rekke flyet hvis vi kommer raskt igjennom tollen. Jeg spør Abebe; “Mr Director, time is running, could we walk through the customs with you?” Han ser smilende opp, “Certainly, of course, follow me.” Han og hans følge kommer ut av bilen. Han har elegant skreddersydd dress, konen hans er vakker og velkledd. Barna bukke og neier dannet. Noen tjenere bærer kofferter. Alle er smilende og blide. De går mot utgangen.
Vi griper bagasjen vår og fire norske ingeniører i småkrøllete reiseantrekk legger seg i kjølvannet rett bak dem. Abebe nikker suverent til tollerne som står klar til å stoppe oss. Sveiper med hånden for å inkludere oss, sier noe og tollerne bukker og smiler tilbake. Uten at noen stoppes, noe papir vises eller diskuteres er vi plutselig forbi alt, innsjekket og inne på avgangsområdet.
"Thank you, this has been a great help for us". "No problem, just a pleasure. Do not forget that I am here to help Statoil. This is my job ler han tilbake. Så skiltes vi. Han og familien gikk til 1. klasse, vi gikk til vår businessklasse.
Vi lo litt, lettet og glad da vi kom for oss selv. Vi visste godt hvem han var. Han hadde kontor hos Statoil, og var av og til der. Jobben hans var å hjelpe Statoil til å få kontrakter.
I 2010 leste jeg i Dagens Næringsliv at han hadde saksøkt Statoil i Nigeria. De ville ikke betale ham den provisjonen han mente han hadde krav på. 1,5% av inntektene fra Abgamifeltet. Han fikk medhold i Nigeriansk rett.
Hvordan det gikk videre vet jeg ikke.
Jeg tenner et lys for at vi ikke alltid er så problemorienterte. Ta det litt mer avslappende.
Min far pleide å si; ingen gidder å høre på en som alltid prater om problemer. Se lyst på livet.
