"Om alkymistene.." - Knut (Søraas)
Kjære President, gjester og rotaryvenner,
Få har hørt om Johan Palmstruch. Født som Hans Witmacher i Riga i 1611, vokst opp i Nederland og sønn av en vellykket forretningsmann lærte han tidlig om hva gjeld dreide seg om. Han havnet i fengsel i Nederland da han ikke kunne betale det han skyldte. Frigitt fra fengslet reiste han vekk fra Nederland, han dro til Stockholm, en betydningsfull metropol i Europa på den tiden. Han tok navnet Johan Palmstruch.
Svenskekongen Karl X Gustav hadde stort behov for å modernisere pengesystemet. Han så til Nederland og det dukket tilfeldigvis opp en viss herr Palmstruch i Stockholm, en erfaren, kunnskapsrik og innovativ ekspert innen finans og penger. Nettopp hva kongen trengte. Palmstruch fikk jobben. Stockholm Banco ble etablert ved et kongelig dekret i 1656, ledet av Johan Palmstruch. Det var ikke gull som gjaldt i Sverige den gangen som pengebasis, det var kobber. Banco skulle administrere kobberet. Den videre historien var omtrent som dette:
Banco ledelsen dro til et slitent herberge langt inn i de svenske skogene for å diskutere. Kunne nesten ha vært en tidlig form for Jacksonville konferanse. Jo da, de kunne bese fasilitetene og rommene, men eieren krevde at de deponerte en pengesum i kobber imens. Det skjedde, en ca. 20 kg kobberplate med verdi tilsvarende en måneds arbeid for en arbeidskar, ble deponert. Følget gikk for å inspisere, og eieren løp av gåre med kobberplaten under armen.
Noen timer senere møttes de igjen. Stedet svarte ikke helt til forventningene, De ville dra videre og fikk igjen sin kobberplate og beklaget den uleilighet de hadde forårsaket. Å nei da, det var det ingen grunn til svarte hotelleieren. Dere har gjort dette stedet en stor tjeneste ved å komme innom på denne måten. Forundringen steg, følget måtte få en forklaring. Og eieren forklarte: Herberget har gått dårlig den siste tiden, de reisende uteblir på grunn av krigene denne kongen engasjerer seg i. De siste kundene har ikke betalt så vaskedamene har ikke fått betalt den siste måneden, nå vil de ikke lenger komme og vaske. Men 20 kg kobber tilsvarte omtrent det jeg skyldte, så nå vil de igjen ta opp arbeidet.
Men, lurte følget, kobberplaten ligger jo her nå…
Ja, sa eieren. Siden jeg ikke hadde betalt vaskedamene, hadde ikke de kunnet betale såpeleverandøren. Men, deres gjeld til såpekokeren tilsvarte også 20 kg kobber så såpekokeren fikk kobberpengen nå.
Det begynte å demre for Banco følget. Fortsett, ba de.
Og såpefabrikanten hadde måttet be noen snekkere om å gjøre noe høyst nødvendig vedlikehold og reparasjoner. Men såpefabrikanten kunne jo ikke betale snekkeren fordi vaskedamene ikke hadde kunnet betale. Men det gjorde de nå. Så derfor løp såpekokeren bort til snekkeren med sine 20 kg kobberpengeseddel for å betale sin gjeld.
Men snekkerne hadde ikke spesielt lyst til å ha penger liggende, og dro til herberget hvor de hadde hørt at Banco folkene var. Snekkeren ville skyte den inn i kobberlageret til Banco. Så dermed havnet kobberseddelen tilbake i herberget. Det eneste som gjensto var å sette en lapp på den om at den egentlig tilhørte snekkeren. Så her er den igjen. Og det beste av alt, nå er hele bygda gjeldfri!
Banco følget var imponert. Men hadde vi visst alt dette, sa de, kunne vi jo bare gitt deg et brev med en gang hvor det sto at du hadde nå 20 kg kobber som du kunne betale med, og dette kunne jo bli sendt hele den samme runden med brevduer, mye lettere!
Ja, sa eieren av herberget, men ville vaskedamene trodd meg på det da?? Og Såpefabrikanten, og de andre?
Banco følget reiste videre og diskuterte. Hvis bygda hadde trodd på brevet, ja da hadde det jo heller ikke vært nødvendig å deponere platen her. For hvis alle trodde på brevet, ville vel ingen ha gått inn i herberget for kontrollere at platen virkelig var der? Og da kunne vi jo tatt den med videre og brukt den engang til, et annet sted på samme måte??
Dette ble starten på den svenske Sentralbanken, en av de første i verden. Og det var faktisk slik det fortsatte. Det var et effektivt system som skapte mye velferd. Helt til det stoppet og for mange ville ha kobberet sitt tilbake. Palmstruch hadde lånt ut kobberet til den svenske sentralbanken mange mange ganger. Da panikken bredte seg, kollapset systemet. Palmstruch kom igjen under arrest, denne gang ble han dømt til døden. Han ble senere benådet.
Svenskene hadde funnet et system som kunne skape velstand ut fra ingenting der det ikke var velstand. Det eneste man trengte var litt papir, en seddelpresse og en sentralbank utrustet med autorisasjon og makt fra myndighetene til å trykke penger.
Satt på spissen: Dagens sentralbanker kan sammenliknes med tidligere tiders alkymister. De kan lage gull av ingenting.
