Yrkesforedrag av Lisbeth (Medbøe Risnes)
Det jeg skal fortelle om i dag er mitt aktive yrkesliv og om
Norsk Musikkinformasjon (MIC) og
Music Norway, som begge har bidratt til at norsk musikk i større grad er blitt kjent både nasjonalt og internasjonalt.
Jeg håper dere er med meg i «reisen» tilbake i tid til 1979 da det ikke fantes internett, men et annet stort fremskritt hadde sett dagens lys, nemlig kulehode skrivemaskin og nå i dag hvordan internett, digitalisering og online tilstedeværelse har endret seg i dette tidsrommet.
I Norge er forleggerbransjen sterk, men dette gjelder kun bøker, ikke musikkforleggeri. De største og mest berømte norske komponistene helt fra Grieg og også i dag - har derfor inngått kontrakter med internasjonale forlag. De fleste partiturene altså komponistens håndskrevne originalmanuskript ble før, og i 1979 oppbevart i skuffer hjemme hos hver enkelt komponist.
Initiativet til MIC kom fra komponistene på kunstmusikkområdet Arne Nordheim, Olav Anton Thommessen, Kåre Kolberg og John Persen. To av disse bodde på den tiden i Frogner bydel. Formålet med MIC var å informere og promotere for å stimulere til økt bruk av norsk profesjonell musikk i radio, TV og konsertsaler blant annet.
Våren 1979 ble Norsk Musikkinformasjon etablert for en prøveperiode og hvor jeg var så heldig å bli den første faste ansatte til å være med på å etablere senteret og være med i prosessen av ansettelse av kompetente folk innenfor musikksektoren.
I utgangspunktet skulle sentrets hovedfokus være at komponistene skulle deponere originalmanuskriptene og senteret skulle lage og produsere «øremerkede» forsendelser av note/platepakker, utarbeidelse av brosjyrer av komponistene og annet informasjonsmateriale til potensielle dirigenter og orkestre med formål at de ville fremføre de norske komponistenes verker. Oppgaven den gang da var rimelig konkret vedrørende noteproduksjon, altså kopiere notene fra originalmanuskriptene og utarbeidelse av orkestermateriale dvs hver stemme i orkesteret.
I prøveperioden skjedde to viktige grunner til at politikerne skjønte viktigheten av et permanent informasjonssenter. Natt til 12. juli 1979 oppsto en ufattelig tragedie i Hardanger på den kjente komponistens Geir Tveitt sin gård. Huset brant ned til grunnen og utfallet var katastrofalt. Store deler av Tveitt sitt livsverk gikk tapt. Mesteparten av manuskriptene hans OG også den verdifulle bok- og musikksamlingen sammen med antikviteter som gården var full av. Nær 90% av all hans produksjon forsvant i den store brannen.
Brannen ga Tveitt en alvorlig knekk og skaperevnen ble aldri den samme igjen. Han var mye syk de siste årene og døde i Oslo i 1981, og hvis jeg husker rett bodde også han i Frogner bydel. Som nevnt brant store deler av hans komposisjoner, men det viste seg i ettertid at noen satt på noter dvs stemmene som var sendt ut i forbindelse med fremførelse. MIC bidro til å rekonstruere noen av disse verkene slik at de også kan fremføres den dag i dag.
Ikke mange år senere brant det i Norsk Musikkforlags kontorer i Stortingsgata og også der gikk store verdier og musikkhistorie tapt. Tiden var altså overmoden for Norge å sørge for at vår kulturhistorie, i denne forbindelse musikkhistorie ble ivaretatt på en forsvarlig måte og formidlet både nasjonalt og internasjonalt.
Tenk bare her på om vi ikke hadde hatt et Nasjonalmuseum eller et Nasjonalbibliotek.
Etter 3 års «prøvedrift» ble MIC en fast post på kulturdepartementets budsjett og mandatet ble senere utvidet til å gjelde alle sjangre og etterhvert ble MIC pålagt å promotere også norske profesjonelle utøvere.
I tillegg til norske komponister som Grieg og Arne Norheim har også norske utøvere innen det klassiske musikkfeltet markert seg internasjonalt, helt fra Ole Bull og Kirsten Flagstad - opp til vår tids Leif Ove Andsnes og Lise Davidsen.
I dag er det norske populærmusikkartister, produsenter, låtskrivere og utøvere, som markerer seg internasjonalt. Hver uke er noen av disse, eller noe av hva de har skrevet eller produsert på topp 10 eller topp 100 på Billboards internasjonale musikkliste. (F.eks. denne uka har norske låtskrivere bidratt til Justin Bieber´s plasseringer på disse listene.)
MIC ble tidlig en del av International Association of Music Information Centres, en organisasjon med tilsvarende sentre i ca. 45 land og med årlige møter rundt om i verden og med felles mål og få sine respektive komponisters verker kjent og fremført.
Opprettelsen av det engelskspråklige papirmagasinet Listen to Norway, som startet til Grieg-jubileet i 1993 med Mona Levin som redaktør og bl.a. jeg i redaksjonen, ble en enorm suksess internasjonalt. Bladet kom ut tre ganger i året og ble distribuert til ca. 9000 mottakere i 64 land via våre kontakter, - men også via utenriksstasjonene. Også her la man vekt på sjangerbredde, og LTN skrev om alt fra opera og folkemusikk til C&W og black metal. Kluet var også at vi engasjerte en rekke nasjonale og internasjonale journalister som ble utfordret til å skrive om norsk musikk og dermed fikk et spesielt forhold og måtte fordype seg i den norske musikken. Dermed fulgte de bedre med og skrev uavhengige artikler om norsk musikk i sine respektive medier i etterkant.
I Norge er det slik at Kulturdepartementet har ansvar for å formidle norsk kultur i Norge, mens UD har ansvar for å informere og promotere norsk kultur i utlandet.
Helt fra begynnelsen hadde MIC og UD et tett samarbeid, og fra tidlig på 2000 tallet mente UD at det var MIC som innehadde kompetanse og fagkunnskap på musikkfeltet og spurte om MIC kunne overta forvaltningen av deres tilskuddsordninger for promotering av norsk musikk internasjonalt og som ble mitt arbeidsområde.
Jeg har også tatt masse fotos av norske komponister opp gjennom årene og var antageligvis også den siste som tok bilder av Arne Nordheim hjemme hos han i Grotten før han døde. Alle disse komponistportrett brukes den dag i dag i forbindelse med bøker, brosjyrer og promoteringer av de forskjellige komponistene.
I tillegg til informasjon og promotering var tilskuddsordningene et virkemiddel for at komponister og utøvere kunne reise ut. Norge er et høykostland hvor honorarene ofte er tariff festet, slik er det ikke i utlandet. For å få gode honorarer må du ha etablert et navn - derfor er honorarene ofte mindre i utlandet og tilskuddsordningen er kun et bidrag til selve reiseutgiftene slik at musikerne kan beholde det meste av honoraret/lønnen til å betale utgifter til å leve og bo. Alle søkere må ha fått et konkret tilbud om fremføringer i utlandet. Det er ikke bare å reise ut i verden og tro at staten vil bidra i håp om at du får en spillejobb. Fire ganger i året var og er det søknadsfrister og et bredt faglig utvalg med UD representert i utvalget går gjennom søknadene.
I 2012 ble Norsk musikkinformasjon fusjonert med Music Export Norway og ble til Music Norway som har til formål å legge til rette for eksporttiltak og internasjonal profilering av norsk musikk innen alle sjangre, samt og nytt var dette – å bidra til kompetanseheving i norsk musikkbransje. Dvs. managerfeltet, plateselskapene, produsentene, bookingselskapene, festivalene, musikkforlagene og utøverne selv.
Noteproduksjon og forvaltning av de norske komponisters verker ble overført til Nasjonalbibliotekets musikkavdeling.
Reisetilskuddsordningene ble utvidet til også å gjelde norsk musikkbransjes businessmøter med internasjonale aktører og med meg som Head of Grants and Funds. Etterhvert økte UD den økonomiske rammen til de forskjellige ordningene og Music Norway avsatte midler fra eget budsjett til det samme.
Avtalen med UD ble også utvidet til å skulle bistå og foreslå musikkinnslag i forbindelse ved statsbesøk i Norge og tilstelninger på Akershus Slott. I avtalen var også finne de rette artistene til hvem/hvilket land som besøkte oss - å inngå avtaler med musikere og å være til stede under musikernes fremføringer.
Music Norway ble også raskt en del av næringsdelegasjonene som reiste ut i verden i forbindelse med norsk statsbesøk i utlandet.
Noe av det første Music Norway gjorde var å initiere til Åpent Hus en gang i måneden. Dette var og fortsatt er en gratis seminarrekke med nyttige foredrag, informasjon og inspirasjon for artister og musikkbransjen. Music Norway sørger for at kremen av norske bransjefolk, men ikke bare norske, men også internasjonale deltar og deler sine suksesser og fiaskoer åpent og ærlig for å bidra til fortest mulig å profesjonalisere norsk musikkbransje. En gang i måneden er et sted mellom 20 og 50 artister og bransjefolk samlet til morgenkaffe og boller til gratis seminar og med avsatt god tid til å mingle og bli kjent med hverandre etter seminaret og med de fine folka i Music Norway.
Dette var og er en mega suksess.
Da f.eks. Kygo begynte å slå gjennom internasjonalt fra gutterommet i Bergen (bl.a. via YouTube), kom folkene rundt han bl.a. stefaren til Music Norway for å få gode råd til hvordan de skulle håndtere den internasjonale etterspørselen. Stefaren til Kygo er en viktig person for at det har gått så bra økonomisk. Han er økonomiprofessor ved Handelshøyskolen i Bergen, men hadde ikke kjennskap til musikkbransjen verken i Norge eller Internasjonalt.
Music Norway har et stort internasjonalt nettverk på toppledernivå innen spill- og musikkbransje og er med på å koble norske musikere og norsk musikkbransje til det beste og til de viktigste aktører internasjonalt. Å ville hverandre godt, å dele av sine feil og sin suksess har vært med på å bidra til at ikke bare norsk musikk, men store deler av norsk kunst og kultur nå er bedre kjent og høster annerkjennelse internasjonalt.
Dette er historien om de som ikke synes på skjermen eller i media, men som bidrar til at Norge ikke bare er kjent for fisk, olje og gass, men også for et innovativt og mangfoldig musikk-, kunst- og kulturliv.
