"Om utvandrere som forsvinner i stillhet.." - Bjørn (Søsveen)
Daglig kan vi lese om våre innvandrere. Utvandrere forsvinner i stillhet. Som min oldefars bror,
Anders Furuset.
Født i Romedal i 1854 som nr. 5 av 10 søsken. I fattige kår på en liten
gård. Anders viste tidlig boklige interesser og det ble til at
storbonden i nabolaget tok han til seg og sørget for skolegang. 16 år
gammel tar han midtvinters til Hamar, over isen til Gjøvik og havner i
Oslo.
Tre år senere - i 1873 - drar han til sjøss og seiler i 14
år under datidens elendige sjømannskår før han går i land i San
Fransisko. Blir i noen år fisker og melder seg inn i det nystiftede
"Sailors Union". Allerede året etter blir han foreningens formann. Han
vil rydde opp i arbeidsforholdene til sjøss, hvilket ikke var lett.
Under en streik ble han truet med fengsel. Han skal da ha sagt "You can
put me in jail. But you cannot give me narrower guarters than as a
seaman I always had. You cannot give me coarser food than I always have
eaten. You cannot make me lonelier than I always have been".
Han
ble president i et meget stort og ledende fagforbund, men var selv
nærmest en asketisk idealist som nektet å ta imot mer i lønn enn vanlig
sjmannshyre. USAs president Wilson, som i 1915 signerte den banebrytende
"Seamans Act" - hvor Andrew var hovedpersonen - skrev at han var
imponert over mannens dramatiske kraft, en korsfarers tro og en av de
mest intelligente menn han hadde har truffet. New York Times skrev at Lincoln
avskaffet slaveriet, men at Andrew Furuset hadde samme betydning til
sjøss. Et annet sted står det "Det er knapt nok en nordmann hvis
livsverk har hatt så vidtrekkende betydning".
Fattiggutten
Anders dør i 1938. Et US-slagskip strødde hans aske i Atlanteren under
stor høytidelighet. Det er reist statuer i San Fransisko, Boston og i
Romedal. Han er vår slekts ubestritte største lys.