"Om opplysningstidens ånd.." - Knut (Søraas)
Far, hva gjør at et land er et land egentlig. Hvorfor er Norge ett land og Sverige et annet? Og hvorfor er det så bra her og så dårlig i andre land?
Uskyldig spørsmål fra meg da jeg var ganske liten. Etter hvert tror jeg at jeg har funnet noen av svarene.
I slutten av 2012 skrev FrP’s Christian Tybring Gjedde en artikkel om norsk kultur rettet til kulturdepartementet. Norsk kultur vil bli revet i stykker hevdet han, av innvandringen. Han ble slaktet og flådd av en samlet norsk presse. Hadja Tadjik var da kulturminister. Hun avviste problemstillingen glatt, det var jo dessuten feil adresse. Kultur var jo kunst og andre former for kulturbærere, som eksempel nevnte hun sin mors pinnekjøttoppskrift. Dermed ble debatten effektivt avsporet og kokte bokstavelig talt bort.
Hvilken fantastisk mulighet hadde man ikke her til å starte en fornuftig diskusjon omkring norsk kultur, norske verdier, omkring spørsmålene hva gjør Norge til et land, hvordan kunne vi bli det mest suksessrike i Europa de siste 150 år?
Vi er tilbake til spørsmålene til far.
Svaret består av mange elementer, geografiske og institusjoner har blitt fremhevet.
Men den mest fullstendige beskrivelsen fant jeg i «Political Order and Political Decay» av samfunnsviterguruen Francis Fukuyama. Han
fremhever tre hovedkomponenter:
1. Staten, dvs en sentralisert institusjon som har lovlig og akseptert monopol på maktbruk i et definert område.
2. Etablerte og aksepterte lover som håndheves på en nøytral måte overfor alle, dvs lov og orden på enkelt norsk.
3. Ansvarliggjøring, accountability på engelsk, det å bli stillet til ansvar med de konsekvenser det innebærer for de enkelte, inkludert eliten.
Det var blodige århundrer i Europa for å få dette på plass. Vi gikk gjennom renessansen, reformasjonen, opplysningstiden. Det ga oss individets egenverdi og rettigheter, trykke- og talefrihet og den industrielle revolusjon, og alle de driverne som Niall Fergusson kaller «killer applications» i sin kritikerroste bok Civilization. Han fremhever rollen til vestlig religion, særlig protestantismen gjennom sin etikk, oppbygging av menneskelig kapital gjennom utdannelse, og sparsommelighet, som et vesentlig verdigrunnlag i utviklingen der vesten raste fra alle andre regioner i sin utvikling.
Jeg har vel langt på vei nå besvart barnespørsmålet, Hvorfor er Norge Norge og hvorfor har vi det så bra? Svaret gir grunnlag for å møte dagens situasjon. Vi må ikke kompromittere eller la våre grunnleggende verdier som har tjent oss så vel så lenge utvannes. Vi må bevare og bygge videre på dem. Hva betyr det for vår flyktningpolitikk? Vår konge ga svaret: Europa kan jo ikke ta imot hele Afrika. Jeg legger til at selv ikke Norge kan det. I praksis betyr det at vi må bare ta imot så mange som vi kan klare å integrere på en slik måte at de forstår, aksepterer, innordner seg fullt og helt våre grunnleggende verdier. De må genuint innse og innordne seg de bakenforliggende årsakene til at Norge har utviklet seg til det landet de ønsket å komme til. Da først, og bare da, kan de realisere sine drømmer for seg selv og sin familie. Så enkelt og så vanskelig er vår innvandringspolitikk.
Jeg ser i dag tegn på at politikere og journalister har vokst og at den avsporede diskusjonen Tybring Gjedde la opp til kommer opp igjen. Flere modige mennesker står frem med argumenter som rokker vedtatte sannheter. De mange gode, men akk så hodeløse hjerter som alt for lenge har dominert debatten, med støtte fra og til applaus fra medias mange nyttige idioter, de møter nå motvind.
Jeg tenner et lys for at opplysningstidens ånd og det den har ført til, skal også trenge seg inn i hjernene og pennene til medias ulveflokker.
