Mine 3 minutter i dag tar utgangspunkt i Sergei sin russiske bakgrunn og hans slektninger i Russland.
I fjor var det 100 år siden Sergei sin far kom til Norge som flyktning i 1920. 1. verdenskrig var da slutt, men den ble i Russland etterfulgt av en blodig revolusjon. Den ble også merkbar i nordområdene der familien bodde. Sergei sin far Ivan var kaptein på isbryter i Kvitesjøen og ble en dag beordret som visekaptein på isbryteren "Kosma Minin". Uten at han var klar over det var oppdraget for båten i all hast å evakuere den Nord-Russiske regjeringen fra byen Arkhangelsk. Under flukten ble de beskutt av de røde, men kom seg ut i internasjonalt farvann og over til England. Omstendighetene rundt flukten gjorde at han ikke kunne vende tilbake til Russland igjen. Han mistet all kontakt med sine nærmeste og verken han eller de visste hvordan det sto til med den andre. Heldigvis klarte han via sjøfolk på Svalbard å få sendt beskjed om at han var havnet i Norge.
Ivan slo seg ned i Tromsø hvor han ble gift, fikk tre sønner og hadde et godt liv, men tankene på de han forlot og hvordan de hadde det dukket ofte opp. Ivan døde i 1967.
I 1988 fikk vi et brev fra Norges Røde Kors. Det viste seg da at en russisk dame hadde tatt kontaktet dem og Frelsesarméen. Hun ville ha hjelp til å oppspore mulige etterkommere etter Ivan som hun var blitt fortalt hadde slått seg ned i Norge. Overraskelsen hos oss var stor, selvsagt, og etter en del brevveksling viste det seg at damen som hadde tatt kontakt var Sergei sin tremenning Ludmila. Vårt første møte med henne var i St. Petersburg i 1993 og det ble et uforglemmelig møte. Siden har Ludmila vært på besøk hos oss, og gjennom samtaler har vi nå fått et godt bilde av hvordan det gikk med de Ivan forlot.
Russlands befolkning var underlagt Stalins regime. Han viste ingen nåde ovenfor de han trodde var mot ham og startet de store utrenskningene i 1938/1939. For å oppnå anonymitet flyttet da Ivan sin mor og hans to søstre fra hjemstedet utenfor Arkhangelsk til Murmansk og der klarte de seg ganske bra. Verre var det med Ludmilas mor Taisa. Hun ble arrestert og familien hørte ikke mere fra henne. Ludmila var da 2 år.
Etter Stalins død i 1951 kom Krustsjov til makten Han tillot at det ble åpnet opp gamle arkiver, og da fikk familien vite at Taisa ble skutt 3 måneder etter at hun var arrestert. Begrunnelsen for arrestasjonen var at hun hadde hatt en onkel som var på de hvites side under revolusjonen for 20 år siden.
Jeg har nå fortalt ei historie fra virkeligheten som fant sted for 70 – 80 år tilbake. Det er ei trist historie. Trist og grusomt er det at slikt fortsatt skjer. I land hvor det har vært avholdt valg og folket har valgt sin leder, ser vi at makthaverne setter demokratiske regler til side og innbyggernes rettigheter blir neglisjert. De tar makta i egne hender og opposisjon blir brutalt slått ned, torturert og fengslet.
Vi som bor i Norge er umåtelig heldige. Hos oss står demokrati og folkestyre støtt. Men det må vi verne om så vi fortsatt kan leve i et land hvor vi kan føle oss trygge!
Jeg vil tenne et lys for demokratiet vårt!
