Lystennerinnlegg 3. februar 2016

"Om delingsøkonomien.." - Pål (Vincents Pedersen)

I likhet med mange andre så har jeg en god gammel bil, og den kan være litt kranglete å få start på, når gradestokken kryper under –10 grader. Som næringsdrivende er jeg ofte i kundemøter, og er derfor avhengig av min gamle bil.  Her om dagen var jeg derfor  nødt til å ta drosje iom at bilen min ikke ville starte. Jeg prøvde først å ringe Oslo Taxi uten å få svar. Da kom jeg til å tenke på en venn av meg som er en aktiv bruker av Uber, og nå hadde jeg muligheten til å prøve.

Jeg begynte å last ned Uber-appen , som dessuten er gratis. Det neste steget var å registrere seg, noe som også var enkelt, deretter bestilte jeg bil ved kun ett tastetrykk. Det unike var  at jeg kunne angi hvor jeg ønsket å bli hentet og en denne forespørsel ble  sent ut til den nærmeste sjåføren. Appen viste meg all informasjon om sjåføren. I tillegg viste appen ruten bilen kjører i slik at jeg kunne  følge bilens posisjon på et kart. Turen gikk fra mitt hjemsted i Magnus Bergs gate 2  til Trondheimsveien 10 og turen ble belastet mitt  kredittkort som jeg hadde forhåndsregistrert , samt at jeg mottok en kvittering med beløp, reisetid og reisevei ble send t til min e-post.

Etter reisen kunne jeg også  gi sjåføren en rating på en skala fra 1 til 5, noe som bidrar  til å opprettholde en høy kvalitet på tjensten.  Det skal også nevnes at turen ble adskillelig billigere enn tilsvarende tur med Oslo Taxi.

Uber er en del av en voksende internasjonal økonomi som vi kan kalle delingsøkonomi.

Wikipeda definerer delingsøkonomi som en forretningsmodell der privatpersoner selger tjenester eller leier ut eiendeler ved hjelp av formidlingsselskaper på internett. Delingsøkonomi utnytter at nettsider og mobilapper gjør det lettere for koble tilbydere og å finne hverandre, og reduserer transaksjonskostnader. Forretningsmodellene bygger ofte på å gjøre det enkelt å leie ut eiendeler som er ubrukt det meste av tiden.

Delingsøkonomiselskaper stiller nettsted og mobilapplikasjon (oftest gratis) til rådighet for tilbydere og kjøpere, og denne er ofte integrert med betalingsløsning. Selskaper er ofte finansiert ved å ta betalt en viss prosent av transaksjonene. Delingsøkonomiselskapene legger til rette for at brukerne kan publisere vurderinger av tilbydere, disse vurderingene bygger tillit til tjenestens sikkerhet og kvalitet.

I mange land og byer er reguleringen av delingsøkonomiselskaper uavklart eller i en juridisk gråsone, fordi virksomheten kan være delvis hobbyinntekt eller virksomheten kan være i strid med gjeldende næringsreguleringer.

Eksempler på nettsteder som omtales som delingsøkonomi.

Eksempler på internasjonale delingsøkonomisider:

• Couchsurfing
• Airbnb, boligutleie
• Uber, transportformidling

Eksempler på norske delingsøkonomisider:

• Norske Bilkollektiver, for eksempel Bilkollektivet i Oslo
• Nabobil.no bildeling
• GoMore samkjøring
• FINN.no, enkelte produktkategorier gis bort, og småjobber formidles
• Nimber vareleveingstjenester
• Den Norske Turistforening, overnattinger med egeninnsats
• Haxi norsk konkurrent til Über
• Leieting.no utleie av husholdningsutstyr som står ubrukt det meste av tiden
• Lotel og Inkeys, tilretteleggere for Airbnb-utleiere (nøkkeloverlevering, vask m.m.)
• Vpark deling av parkeringsplasser
• Weeclean formidling av rengjøringsoppdrag
• Champ formidler kontakt mellom personer som ønsker å trene sammen
• Zappy småjobbformidling
• Livvin.no, boligannonser
• Gelato Group formidling av trykkerioppgaver

Internettbaserte måter å dele og distribuere varer og tjenester på griper om seg i rekordfart. Mens kundene jubler, føler de store, tradisjonelle selskapene seg presset. Det 21. århundrets internettøkonomi er kjennetegnet ved at vi beveger oss fra en verden av å eie ting til en verden hvor vi i større grad leier ting. Med internett har flere millioner enkeltindivider begynt å selge billigere varer og mer individuelle tjenester enn de etablerte bedriftene.

Kort fortalt er delingsøkonomien et sosioøkonomisk system basert på deling av menneskelige og fysiske ressurser. La meg gi et eksempel:

• Under fotball-VM i Brasil var det vanskelig, om ikke umulig, å oppdrive et ledig hotellrom. Men på grunn av internettfirmaet Airbnb.com, som koblet private utleiere med fotballentusiaster fra hele verden, kunne de ifølge New York Times ta imot 120.000 gjester ekstra fra 150 land.
• For disse reservasjonene tjente utleierne i gjennomsnitt 24.000 kroner – noe som tilsvarer fire ganger en ordinær månedslønn i Rio. Et ledig rom har med andre ord stor verdi.

For de etablerte selskapene i den gamle økonomien, har delingsøkonomien i seg en kraft og dynamikk som kan virke truende fordi den endrer de gamle spillereglene på vesentlige punkter. I Norge ble for eksempel drosjedelingstjenesten Haxi nylig anmeldt av drosjesjåførene i Arendal, som følte at deres levebrød ble utfordret av det nye private tilbudet.

Men når slike innovative nyvinninger har en kommersiell suksess, selv om de oppleves truende for tradisjonelle virksomheter, skyldes det som regel en av to ting:

1. De nye løsningene henvender seg til prisfølsomme kunder som ikke har råd til dagens løsninger. Men med nye løsninger kan de bli kunder – jevnfør lavprisflyselskapene og de etablerte flyselskapene – hvor en rekke nye grupper av reisende kom til.
2. De nye løsningene henvender seg til kunder som synes at nåværende løsninger ikke gjør jobben på en tilfredsstillende måte – jevnfør smarttelefoner og nettbrettløsninger som har gjort PC-er overflødig. Ifølge Harvard-professor Clayton Christens er ikke løsningen for de etablerte bedriftene å trekke seg ut av de såkalte lavprissegmentene ved å fokusere på mer betalingsvillige kundegrupper høyere oppe i næringskjeden. Derimot bør de utvikle nye løsninger som kan konkurrere med de nye, aggressive aktørene. En annen grunn er at de nye aktørene over tid vil vokse og forsyne seg med nye kunder oppover i næringskjeden.

Da bilutleiefirmaet Avis kjøpte ZipCar, som leier ut biler på timebasis, viste Avis at de skjønner hva som er i ferd med å skje. Og motsatt: når Airbnb beveger seg oppover i næringskjeden og tilbyr sine overnattingsløsninger til forretningsreisende, blir det spennende å se hvordan hotellnæringen vil reagere: Vil de be politikere om beskyttelse, eller tar de opp konkurransen og utvikle nye tjenester?

Delingsøkonomien, som er mer enn bare utleie av rom, har i løpet av kort tid spredt seg fra Silicon Valley til store deler av verden gjennom en rekke kreative løsninger som stort sett kan deles inn i tre kategorier:

1. Produktservice-systemer, hvor man leier ut produkter eller tjenester som ikke er i bruk til andre mot betaling, ala bil-deletjenesten Getaround.com
2. Gjenbruksmarkeder, hvor produkter man ikke lenger har bruk for selges til andre, ala auksjonshuset eBay
3. Samarbeidsformer, hvor mennesker med sammenfallende behov eller interesser kommer sammen for å dele tjenester som tid, plass, kunnskaper og ferdigheter eller penger, a la Innovasjon Norges Innovation House i Palo Alto, California

Mens gjenbruk av ting appellerer til menneskers ønske om en bærekraftig livsstil, vil ulike samarbeidsformer appellere til innovatører, gründere og entreprenører som ønsker å skape nye produkter, tjenester, eller bedrifter.

Men det er utleiekategorien som har fått størst oppmerksomhet i mediene. Det skjedde blant annet i et Aftenposten-oppslag om CouchSurfing 8. august 2014. I dag er internettselskapet Airbnb det største innen utleie-kategorien, og ifølge Wall Street Journal er det fire år gamle selskapet verdsatt til ca. 10 milliarder US-dollar.

Magasinet Forbes anslår størrelsen på delingsøkonomien til om lag 40 milliarder kroner og at den vokser med 25 prosent pr. år. Forfatterne Botsmann og Rogers tar langt kraftigere i. I boken What's Mine is Yours hevder de at denne økonomien er tre ganger større enn anslagene til Forbes. Uansett er dette store tall som vokser fort.

I Norge har vi Finn.no, som er en svært enkel møteplass i delingsøkonomien. I tillegg til å være en markedsplass for brukte ting som enten gis bort eller selges, kan potensielle leietagere komme i kontakt med utleiere.

Mens Finn.nos forretningsmodell er å ta betalt for annonsen og la partene selv ordne med betaling og kontrakter, tar for eksempel Airbnb seg av alt. For dette krever de en prosentandel av uteleiesummen. Om uregelmessigheter oppstår i en leieavtale, trer de til gjengjeld inn i forholdet med sine jurister. Ved skader i forbindelse med utleie, tilbyr Airbnb utleier dekning på inntil seks millioner kroner.

Av dette kan vi lære to ting:

1. Airbnbs forretningsmodell er bedre enn Finn.nos
2. Finn.no har et stort innovasjonspotensial. Men det kan være vanskelig å bryte ut av papiravisens småannonselogikk

Fremfor å forby eller bremse utviklingen i delingsøkonomien, slik de prøver i flere land med ulike drosjedelingstjenester, bør myndighetenes oppgave være å trygge partenes interesser og sørge for at aktørene underlegges en fornuftig beskatning og lovgivning.

Gitt delingsøkonomiens vekst forventer jeg en rekke positive effekter når flere aktører - utleiere, leietagere og bedrifter som kan koordinere markedsplassen - kommer til. Dette vil tvinge en rekke av de store, etablerte aktørene til å innovere i sine tilbud. Slik sett vil delingsøkonomien, uten ekstra bruk av ressurser, gi oss økt konkurranse, flere og mer innovative løsninger og et bidrag til økonomisk vekst – tre ting vi alle er tjent med.