"Godt å se deg.." - (Anne Heimdal)Det er for de fleste en selvfølelighet å bli sett og hørt. Kollegaer prater, møter du venner så blir en sett og vi prater. I butikken henvender betjening seg direkte til deg.
Men, hvordan møter du en kollega eller venn som nå sitter i rullestol, drar litt på den ene benet, skjev i ansiktett, lam i en arm, vanskelig for å prate, har kreft, og som har gjennomlevd et traume? Ofte er begge to er nervøse.
Hva sier jeg nå?
Hvor mange vil si; “SÅ GODT Å SE DEG”
Ikke mange vil jeg tro.
Så mye kjærlighet og empati, som ligger i disse ordene. “Så godt å se deg”
Og dessuten, en stillesigende avtale om at vi trenger ikke si noe mer - foreløpig.
I dagens samfunn er det mange som synes det er vanskelig å møte kollegaer, venner mm som nylig har gjennomgått traumer. -En ser bort, prøver å unngå å møtes, krysser gaten, unngår å være på tomannshånd. Kan vi ikke unngå vedkommende, så prøver vi å gå raskt vekk. Eller det prates som om vedkommende ikke er tilstede, - prater med ekefeller, og andre i steden
Hvem kan klandres for det? Det er vanlig i dagens samfunn. Burde vi ikke ha lært, at det ikke er farlig, - det går bra bare å si; “DET ER GODT Å SE DEG".
Neste gang er det kanskje deg det gjelder, deg som skal møte en som har hatt kreft, slag eller hjerteinfarkt. Deg som velger å gå over på den andre siden av gaten, redd for å møte vedkommende. Det er så mye du kunne ha sagt, men våget ikke.
Rådet fra LHL Hjerneslag Ung er klart:
DET ER SÅ GODT Å SE DEG.
