"Om å gripe øyeblikket alle steder.." - Svennik Høyer
Jeg har i mer enn femti år av mitt voksne liv studert og skrevet om presse og om massemedier i sin alminnelighet. Nå opplever vi at disse medier, særlig pressen, er i ferd med å forvitre som sosiale fenomen. Jeg håper slike dommedagsprofetier er gale.
Vi pleide å si i medieforskningen at gamle medier forsvinner ikke, de bare endrer seg noe. Som eksempel nevner vi fjernsynet som ikke tok kverken på film og kino, eller på teatret og konserter. Eller på Rotary-møter for den saks skyld.
Likevel frykter jeg at enkelte av de verdifulle egenskaper som massemediene representerer blir alvorlig svekket i framtiden. Og fremst blant disse egenskaper er ’offentligheten’.
En borgerlig offentlighet innebærer at vi orienterer oss mot felles opplevelser, felles verdier og problemer som angår oss alle.
Ikke at vi blir eller skal bli like. Det som er viktig i et sundt samfunn er det mangfoldet av opplevelser, muligheter og meninger som massemediene åpner for. Som vi kan bearbeide sammen med slekt og venner. Dette var en eldre manns nostalgiske frykt for framtiden.
De nye sosiale medier møter jeg bl.a. på T-banen hjem fra Blindern. Blant oss med sitteplass er det jevnlig noe over halvparten som mekker på sin telefon. Dette er en ikke så dum måte å flykte fra en smekkfull trikk på.
Men om vi nå sitter rundt et bord så kan smarttelefonene lett bryte opp samværet og en ledig samtale. Plutselig er noen av oss helt andre steder.
Men jeg har som mange også opplevd at Internett skaper et spontant samvær på tvers av avstander. Jeg vært med på å skrive og å redigere artikler og bøker der forfattere sitter i hvert sitt land og redigerer samme manuskripter, samtidig. Uten Internett ville denne måten å arbeide på vært umulig.
Og hva med den borgerlige offentligheten? Er ikke mulighetene for å synes i samfunnet blitt avgjørende utvidet med sosiale medier. Blir ikke den demokratiske prosess også avgjørende utvidet på dette vis?
Vel – min nostalgi får hvile en stund mens vi funderer over hva vi får, og hva vi mister med kommunikasjonsteknologien. Kanskje er en blanding av teknologibegeistring nostalgi ikke er så dumt?
Jeg tenner lyset for at vi skal reflektere litt over hva som er verdifullt med de ulike måter å kommunisere på ––– gamle som nye.
For eksempel hva Rotary-møtene gir oss, og som vi ikke finner i de sosiale medier.
