"Lytt til barna.." - Morten Bjerkan
Lytt til barna, de kan lære oss noe!Under Arendalsuka forrige mandag sendte NRK partilederdebatten hvor flere utmerket seg med å avbryte sine motstandere. Det utviklet seg til det rene bikjeslagsmål. Dette orket jeg rett og slett ikke å høre på og slo fort av. Stor var min forbauselse da jeg neste dag fikk se at media hyllet nettopp den værste avbryteren til vinner av debatten. Det kan da ikke være sant, tenkte jeg, men det var det! Den som roper høyest blir åpenbart hørt.
Hvor ble det av dannelsen i den offentlige samtalen? Jakten på makten kjenner åpenbart ingen grenser, hos noen.
Dagen etter hadde Aftenposten Junior sluppet til med spørsmål til statsministerkandidatene. «Er du blitt frekk, Jonas?» spurte 10 år gamle Frida Møller Thorsen. Jonas ble åpenbart paff av spørsmålet, men reflekterte ikke over sin debattform.
Spørsmålet minnet meg om barna som laget «Barnas egen Grunnlov» til feiringen av grunnlovsjubileet i 2014. De ble invitert av Kongen for å presentere sine tanker. Kongen ble imponert og Barnas egen Grunnlov ble tema i hans påfølgende nyttårstale:
- Vi skal ha «snille hender» - Ikke slå, sparke, dytte eller bite hverandre
- Vi skal si «snille ord» - Ikke mobbe, true eller erte hverandre
- Store barn hjelper små barn
- Alle voksne skal lytte til barn
Nå vil dere sikkert erindre hvordan Gunnar (Svendsen) i sitt utmerkede lystennerinnlegg den 7. januar 2015 «
Om barns rettssikkerhet» også startet innlegget med å henvise til barnas egen Grunnlov som omtalt i Kongens nyttårstale. Et rettsområde hvor mye enda står ugjort.
Ja, vi skal ha snille hender, vi skal si snille ord, store barn skal hjelpe små barn og alle voksne skal lytte til barn. Dette må vi voksne legge oss tungt på hjertet. Det er jo som oftest av barn vi får høre sannheten. Barn har normalt høyt utviklet rettferdighetssans og de er høflige. De liker ikke at voksne krangler. Det er derfor flott at barn irettesetter voksne når det er nødvendig.
Og Ja, hva så med dannelsen i den offentlige samtale?
Jeg husker en tid da debattantene henvendte seg til hverandre med respekt ispedd gode poeng og god humor, og hvor den enkelte redegjorde for sin politikk uten å avbryte hverandre. Den gang fantes gode debattledere og god debattkultur.
Jeg tenner et lys for håpet om at dannelsen gjeninnføres i den offentlige samtale.
