Sjelden har min oppfatning om hvor privilegerte vi er i Norge stått klarere for meg enn da vi var i Nicaragua og jeg benyttet anledningen til å besøke en lokal rotaryklubb, Club Rotario Managua - Tiscapa.

Det hadde seg så at det var 18. november, for de som husker godt var det om lag 14 dager etter at orkanen Mitch hadde herjet rundt i Karibien og Mellom-Amerika. Mitch, den mest dødelige orkan på 200 år på den vestlige halvkule, etterlot seg 19.000 døde, flere tusen savnede, 2,7 millioner hjemløse (2008 anslag). Den tok seg god tid over land, Nicaragua var et av de hardest rammede landene. Selv om Mitch aldri la seg direkte over Nicaragua, ble landet vasket og skrubbet med historiske nedbørsmengder. Det tok lang tid før verden oppfattet hvilken katastrofe dette var, vi visste lite da vi reiste dit.

Møtet startet underlig sent til Rotary å være, en time eller så etter vanlig tid begynte folk å komme. Det ble et litt ustrukturert møte, det kom til å handle mye om hva man kunne gjøre, og gjorde. Jeg husker godt jeg snakket med presidenten, Enrique M. Zamora. Han drev et lite mikro banking firma, ikke så svært kjent hos oss på den tiden. Låne ut små penger til mange trengende familier slik at de kunne sette i gang med å produsere noe de kunne selge og tjene til livets opphold på, liten starthjelp for å få hjulene gang. Han pleide å reise rundt til sine kunder for å følge dem opp og få pengene tilbake etter en tid. Det hadde han også gjort nylig, reise rundt til sine lånekunder. Penger tilbake eller renter fikk han seg ikke til å spørre om. Veier var borte, dyrket jord var borte, buskap, et sted var halve gården revet vekk av flommende vannmasser, familiemedlemmer var borte. Han ble mer reisende i trøst og omsorg enn som bankmann. Det gjorde et sterkt inntrykk. vi fikk selv se ødeleggelser dagen etter, 70 % av veiene i landet var blitt ubrukelige eller helt ødelagt, 71 broer sterkt skadet. Til alt overmål antok man at anslagsvis 75.000 utplasserte og aktiverte landminer fra Contras-opprørerne i 80-årene hadde begynt å bevege seg rundt sammen med vann- og jordmassene.

Man kan bli stum av mindre, det var vanskelig å fatte der og da, selv etterpå. Men manglende fatteevne bare understreker hvor vant vi er blitt med å ha det så uendelig godt i Norge.

Det skal nevnes at Rotary hadde møtene sine i et etter forholdene fasjonabelt hotell i Managua, Hotel Intercontinental. Det var med gode grunner, det var nemlig jordskjelvsikret. To ganger har Managua blitt jevnet med jorden av kraftige skjelv, senest 26 år tidligere, i 1972, da ble omtrent 80 % av byens bygninger ødelagt.

De fremmøtte medlemmene var usedvanlig hyggelige. Vi utvekslet vimpler, forlot møtet. Sjelden har det stått klarere for meg hvor privilegerte vi er i Norge. Vimpelen fra Club Rotario Managua - Tiscapa minner meg stadig på det.

(Knut)