Plinius den yngre var en romersk advokat, politiker og embetsmann. For eftertiden er han kjent for brev han skrev til venner og bekjente, og til keiseren. De ble nok skrevet med tanke på et større publikum enn mot-tagerne, og ble utgitt av forfatteren.
Kan brev skrevet av en jurist for to tusen år siden, være av interesse for oss?
Plinius er det eneste kjente øyevitne til vulkanen Vesuvs voldsomme utbrudd i år 79, da Pompeii ble begravet, og et av brevene inneholder en fyldig beskrivelse av det han så og opplevet.
I et brev skrevet til keiseren da han var stattholder i Lilleasia, nevner han for første gang i historien en plagsom religiøs sekt, de kristne, og han ba om råd for hvordan han skulle behandle dem..
I våre dager går noen av oss rundt med propper i ørene og hører på audiobøker og mye annet rart.
Plinius den yngre forteller hvordan onkelen, Plinius den eldre, som var forfatter, hadde en tjener som fulgte ham når han gikk tur, og som leste høyt for ham. Var han ute og kjørte, eller ble båret i bærestol, satt tjeneren ved siden av ham, og når han spiste, eller badet, var tjeneren på plass og leste høyt. Selv kunne han da gjøre notater når det var noe som særlig fanget hans interesse. Tiden, mente han, var knapp. Det gjaldt å utnytte den på best mulig måte, og ikke la noe gå til spille.
Plinius den yngre, hadde han hjemmekontor? Vel, når han var på villsvinjakt, fjernt fra sitt offentlige virke, følte han skogens ro, og fikk tid til å tenke. Det var den tids hjemmekontor.
Det er fristende å si: «Plus ça change, plus c’est la même chose».
Vår landsmann, Ludvig Holberg, sa: «Plinius er en forfatter, som jeg aldrig bliver træt av at læse».
Holberg leste ham på latin, vi kan lese ham på norsk. For ikke så mange år siden kom den første norske oversettelsen, med et fyldig noteapparat.
Betyr det noe at den klassiske litteratur oversettes til norsk? Vi kan jo lese den i gode oversettelser på engelsk, vil noen si.
Språket vårt er under press fra verdens mest talte språk, dårlig engelsk.
At den klassiske litterære arv gjøres tilgjengelig for oss på vårt eget språk, som er norsk, styrker språket, og bidrar til å opprettholde vår kulturelle identitet. Derfor er slike utgivelser viktige, på den ene eller på den annen målform.
Jeg tenner lyset for godt norsk språk.
